Somaliske kvinners styrke er sterkt undervurdert. Offerrollen kler dem ikke, skriver artikkelforfatteren.
Foto: The Elephant
Somaliske forfatter skriver nå om mye mer enn flukt og krig. De er nå med i hele samfunnsdebatten, skriver Ingeborg Vardøen i dette innlegget.
336Shares

Den 3. november blir det kunngjort hvem som får den prestisjefylte Booker-prisen for litteratur på engelsk. Tidligere vinnere er blant annet Margaret Atwood, Hilary Mantel, Ian McEwan, J.M. Coetzee og Kinsley Amis.

Har beholdt somalisk identitet

Seks forfattere er øverst på listen av nominerte i år, og blant dem er Nadifa Mohamed, en somalisk-britisk forfatter, med sin bok The fortune men

Enten hun får prisen eller ikke, er dette en bemerkelsesverdig prestasjon. Dette er den tredje boken hun utgir, hun har også fått priser for sine to tidligere bøker, men Booker-prisen henger veldig høyt, og det er første gang en somalisk forfatter har nådd dette nivået. 

Selv om Nadifa Mohamed kom til England som fireåring, er universitetsutdannet og foreleser ved et universitet i London, har hun beholdt sin somaliske identitet, og hennes historier er basert på virkelige hendelser. I tillegg til at hun nok er vokst opp med den rike somaliske fortellertradisjonen, har hun utforsket det somaliske miljøet i Somaliland og i diasporaen, og beskriver det overbevisende.

Grundig research

Den Booker-nominerte boken handler om en somalisk sjømann som i 1952  ble hengt for et mord han ikke hadde begått, i Cardiff i Wales. Han var ikke helt lovlydig, men morder var han ikke. I 1998 ble dommen annullert, 46 år etter at henrettelsen og justismordet på Mahmood Mattan ble gjennomført. 

Siden hun ble oppmerksom på saken i 2014, har hun jobbet utrettelig med å sette seg inn i forholdene i havneområdet Tiger Bay i Cardiff for 70 år siden, og følt seg forpliktet til å belyse denne saken og omstendighetene rundt den. Jeg møtte henne kort da hun besøkte Litteraturhuset i Oslo, og så vidt jeg forsto er hun oppvokst i Putney, i det vestlige London, ikke langt fra der jeg selv bodde i mange år, et helt annet miljø enn femtitallets Cardiff. Hennes far var sjømann, og kjente Mattan personlig. I tillegg har hun, som hun selv sier, banket på mange dører, gått gjennom utallige dokumenter, og lagt andre prosjekter på vent, slik at hun kunne skape en bok om miljøet og bakgrunnen og gjøre det hun følte hun «skyldte» Mahmood Mattan.

Somaliske kvinner vil skrive

Med sine 40 år, og etter å ha bodd mesteparten av livet i England, og selv om hun sier hun har behov for å skrive om seg selv, er det mer indirekte, og først og fremst gjennom beskrivelsen av andre liv, hun uttrykker seg. 

Hennes neste bok er om somaliske kvinner i dagens England, og heter Broken Hearts Syndrome. Det er bare å glede seg!

Ikke mange når slike høyder, men det er påfallende mange somaliske kvinner som nå uttrykker seg skriftlig, både kvinner i Somalia og ikke minst i diasporaen.

En nasjon av diktere

Somalisk ble skriftspråk først i 1972, og selv om det ble satset mye på alfabetisering de første årene som fulgte, har krig, uro og tørke ført til at store deler av befolkningen, 60 prosent i følge International Development Aid, fremdeles ikke kan lese og skrive, og jenter har ikke vært  prioritert i skolegang.

Somaliere er kjent som en nasjon av diktere, og poeter er dyrket som helter. De er et litterært folk med liten skriftlig litteraturtradisjon. Diktene har inntil for nylig stort sett vært muntlig overført, blitt husket, og er blitt gjenfortalt i generasjoner. 

De som anses som de største er menn, men kvinner har også laget dikt til alle tider, og det er bare ganske nylig at de har blitt satt på trykk.  

Utdatert offerrolle

De første historiene vi i vesten leste, var formidlet gjennom journalister og media generelt, og noen gjennom «skyggeforfattere». De var preget av sorg og sårhet, vi lot oss opprøre over fortellinger om kjønnslemlestelse og kvinneundertrykkende praksiser, til dels sensasjonspregede. 

Noen uttrykte sinne over det de hadde opplevd, og gjorde opprør, og vi som hadde «kommet lengre» hadde stor forståelse og sympati med ofrene. 

Mange somaliske kvinner har skrevet bøker, selvbiografiske og til dels kritiske til kulturen de kommer fra. Det er en naturlig reaksjon på frustrasjonen når man skal tilpasse seg nye og fremmede forhold. For mange er dette nå et tilbakelagt stadium, og stemmene forandrer seg. Jeg vil påstå at somaliske kvinners styrke er sterkt undervurdert. Offerrollen kler dem ikke. 

Mer variert fra somaliske kvinner

Spør om noen kjenner en somalisk forfatter, og det er vel bare Nuruddin Farah som er internasjonalt kjent. Mange av hans romanskikkelser er kvinner, og han skriver med forståelse og sympati. Hans første roman From a crooked rib var så feministisk at forlaget han sendte manuskriptet til regnet med at den var skrevet av en kvinne, helt til de ba om et bilde av forfatteren. 

Hvor mange generasjoner tar det før vi kommer forbi begrepet «innvandrerromaner»?

Ære være han, men somaliske kvinnelige forfattere vil ha sine egne stemmer hørt, og nå er det de som skriver romaner! I USA, Canada, Italia og England, for å nevne noen, kommer det bøker fra somaliske kvinner. Mange skriver også dikt som utgis på somalisk og i oversettelse. 

Innholdet er preget av deres somaliske bakgrunn, men er mer allmenngyldig og variert, ikke lenger så direkte farget av fluktopplevelsene.

Lengter etter å skrive

I tillegg til poesi og romaner gjør kvinnene seg bemerket som samfunnsdebattanter, naturlig nok er de opptatt av innvandrings- og minoritetsspørsmål, men også saker som gjelder storsamfunnet generelt. 

Her i Norge har Kadra Yusuf og Amal Aden satt søkelyset på kritikkverdige forhold. De er nå begge rundt førti med to barn hver, har både skrevet og debattert lenge, og er godt etablert i den norske samfunnet. Aden er en populær foredragsholder, og Yusuf er journalist i NRK. 

I den yngre generasjonen kjenner de fleste Sumaya Jirde Ali, 24 år, som skriver både på nynorsk og bokmål, og allerede har utgitt tre diktsamlinger og en sakprosabok. Hun er en uredd debattant, holder foredrag, har vunnet flere priser, og bruker stemmen sin både muntlig og skriftlig. Hun er nå redaktør i feministbladet Fett. I en artikkel hun skrev i Klassekampen den 2. oktober forteller hun om hvordan hun oppdaget bøker og «leste seg gjennom barndommen» – og oppdaget bøkenes magi. Litteraturen beskyttet henne mot verden, sier hun. Å skrive selv var en naturlig følge, og hun «lengter etter å skrive». 

Somaliske kvinners tur

Haboon Hashi er også 24, har skrevet tre bøker, og er rådgiver for Minotenk. Hun er født og oppvokst i Norge og stilte tidlig spørsmål om kultur, religion og kjønn, dette skriver hun også om i sine bøker. 

Somaliske, kvinnelige skribenter og forfattere bidrar jevnlig i flere norske aviser, Kadra Yusuf i Dagsavisen og Dagbladet, Sumaya Ali Jirde og tidligere Ilham Hassan i Morgenbladet, Muna Jibril i Klassekampen, blant andre.

Nå er det altså kvinnenes tur. Flere og flere benytter seg av de nye mulighetene de nå har til å uttrykke seg og bli hørt. Andre, og til og med tredje generasjons innvandrere, tar til orde i forskjellige medier. Statistikken viser at jenter generelt leser flere bøker enn gutter, så det er kanskje ikke overraskende at også somaliske jenter og kvinner skriver mer.  

Bøker går ikke av moten

Det er mye diskusjon om hvilken virkning digitale medier har på oss, vil vi slutte å lese bøker, vil vi ikke ha konsentrasjonsevnen til å fordøye og fordype oss i «virkelig» litteratur? 

Bøker har eksistert siden år 300 i vår tidsregning, og bokstaver og tegn i forskjellige former 3000 år før det. Bøker har blitt, og blir fremdeles, brent. Ikke alle har ytringsfrihet, ikke alle har tilgang på bøker. 

De som kan, vil fortsette å lese, selv om bøker nok vil forandre seg. Flere bøker vil komme ut som e-bøker og lydbøker, noen som forkortede utgaver eller serialisert i korte bolker. Men det vil alltid være behov for lesestoff, både informasjon, underholdning og god litteratur. Heldigvis har mange lyst og evne til å uttrykke seg i skriftlig form og berike oss med sine fortellinger. 

Til inspirasjon

Hvor lenge er man forresten å anse som innvandrer? Hvor mange generasjoner tar det før vi kommer forbi begrepet «innvandrerromaner» eller klassifisering av «minoritetsforfattere» som noe eksotisk? 

At en bok som The fortune men, har appellert til de kresne dommerne i England, som av allmenngyldig interesse og av høy litterær verdi, må være en inspirasjon for andre med ambisjoner og skriveglede. 

Sumaya Jirde Ali sier i Klassekampen: «Det kommer over meg, snikende eller brått på, slik det ofte gjør med skrivende mennesker.» 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.