Islams plass i samfunnet er et av de mest brennbare temaene i debattene om integrering i vestlige land, skriver Sylo Taraku.
Foto: Migration Policy Institute Canada
Det er ting vi kan lære av Canada, men selv ikke Canada er et integreringsparadis. Det finnes spenninger mellom sekularitet og islam også der, skriver Sylo Taraku i dette innlegget.
392Shares

Når jeg snakker om integrering på konferanser rundt om i Norge blir jeg ofte spurt: Hvem lykkes best med integrering av innvandrere? Finnes det noen suksesshistorier der ute? Hvem kan vi lære av? 

Jeg må innrømme at det er vanskelig å svare på dette spørsmålet. Det finnes suksesshistorier av integrering av enkelte grupper, men ingen vestlige land har en generell suksessoppskrift for å integrere alle. 

Et land som imidlertid ofte trekkes frem som ideal i integreringssammenheng er Canada. De har et særs godt rykte som et inkluderende samfunn, hvor de lykkes spesielt godt med integrering av innvandrere. Men er de virkelig bedre enn Norge på integrering? 

I november 2019 reiste jeg til Ottawa i Canada, for å delta på en konferanse om spenningsfeltet mellom sekularisme og religion. Det er ingen tvil om at de har en mye mer avslappet holdning til innvandringsrelaterte spørsmål enn vi har her i Vest-Europa. Unntaket var den fransktalende provinsen Quebec. Da jeg også tok turen dit, ble jeg gjort oppmerksom på at de hadde en islamdebatt som minner mye om Europa, eller nærmere bestemt Frankrike. Jeg kommer til dette – først litt om Canada på nasjonalt plan: 

Mer inkluderende holdninger

Canada er verdens mest innvandringspositive land. Ikke bare fordi de tar imot mange innvandrere årlig (rundt 300.000 årlig), men også fordi de har svært tolerante og inkluderende holdninger. En stor internasjonal Gallup-undersøkelse fra 2019, som omfatter 145 land, viser at canadiere har de mest positive holdningene i verden overfor innvandrere. Typiske spørsmål i slike undersøkelser er om man er positiv eller negativ til å ha innvandrere som naboer, eller at de gifter seg inn i familien. 

Landets innvandringshistorie er en viktig forklaring. Canada er en settlernasjon på lik linke med New Zealand, Australia og USA. At Canada scorer høyt på tolerante holdninger overfor innvandrere – høyere enn vesteuropeere – betyr at innvandrere som bosetter seg der møter et «welcoming society». 

Tiltrekker høykvalifiserte innvandrere

Ting kan tyde på innvandrere klarer seg bedre i Canada enn i Europa, inkludert Norge. Men dette skyldes ikke nødvendigvis at Canada har en bedre integreringspolitikk, men heller at de har en mer selektiv innvandringspolitikk. 

Som andre vestlige land «oversjøs», tiltrekker også Canada seg innvandrere med høy kompetanse. Til forskjell fra land i Europa, har Canada lenge brukt et poengsystem for nettopp å gi adgang til innvandrere som kan stå på egne bein, og som kan bidra positivt til landets økonomi. Poengsystemet er komplekst, men det bygger på humankapital og tilknytning til Canada. Kriterier er alt fra alder, utdanningsnivå og språkferdigheter til canadisk arbeidserfaring. Det hjelper også å ha et jobbtilbud i Canada eller slektninger der. 

Andelen sysselsatte innvandrere høyere enn i Norge

Som et EØS-land kan vi ikke ha et lignende innvandringsregime som Canada. De har riktignok også hatt humanitær migrasjon i form av asylsøkere og flyktninger, med rundt 20 000 årlig. Men i forhold til befolkningsstørrelsen har Canada hatt lavere asylmigrasjon enn europeiske land som Tyskland, Sverige og Norge. Selv om Canada er svært attraktivt som destinasjonsland, gjør den geografiske avstanden, at reisen dit er svært vanskelig og dyr for asylsøkere fra Afghanistan, Midtøsten og Afrika. 

Selv i utvalget av kvoteflyktninger har Canada langt mer vekt på integreringshensyn. Dette resulterer i høyere sysselsettingsgrad blant flyktninger i Canada enn i Norge. Myndighetene kaller ordningene for mottak av faglærte flyktninger for «vinn-vinn» løsninger for begge parter. 

Ingen større høyrepopulistiske partier

Det mener jeg er klokt. Det er mange flyktninger ute i verden som trenger hjelp. Når man henter noen av dem til velstående land som Canada eller Norge, så bør det være et mål at de skal integreres og ikke leve isolerte liv i sosialt belastede gettoer. Jeg liker også at sivilsamfunnet spiller en mye mer aktiv rolle i å bosette og integrere flyktninger i Canada. 

Personlig skulle jeg også ønske at vi i Norge ga frivillige organisasjoner en større rolle i integreringsarbeidet.

I Canada har de også noe de kaller for “Refugee Sponsorship Program.” Denne ordningen har hjulpet mange, ikke bare med å komme til Canada, men å lære språket, finne seg jobb og bli integrert. Grupper på minst fem borgere tar ansvaret – også økonomisk – for at en flyktning skal lykkes i det kanadiske samfunn. Dette gjør at belastningen på skattebetaleren blir mindre.

Alt tyder på at flyktninger klarer seg bedre i Canada enn i Vest-Europa, men her må sammensetningen av flyktninger tas med i betraktningen. De har også flere lavtlønnede jobber enn Norge, og lavere terskel for å starte sin egen virksomhet. 

Tilpasningen mellom islam og vestlige sekulære samfunn er en prosess som vil ta tid. Det som er avgjørende er at konfliktene underveis blir håndtert på demokratisk vis […]

I motsetning til i Norge, som har hatt to offentlige utvalg (Brochmann-utvalgene) som har utredet innvandringens konsekvenser for velferdsstaten, er det lite uro om dette i Canada. De har ikke noe høyrepopulistisk parti på føderalt nivå slik det er vanlig i Europa, eller noen store innvandringskritiske medier. 

Quebec skiller seg ut

Mangfoldet sees ikke på som en trussel mot canadisk identitet, siden de lenge har satset på en multikulturalistisk politikk, som legger vekt på respekt for kulturelle forskjeller. Noen av de største ikke-europeiske folkegruppene som har innvandret til Canada har vært fra latinamerikanske land, India, Hongkong og Vietnam. De har stort sett integrert seg bra i storsamfunnet, og det har vært få kulturelle spenninger. Dette kan ha bidratt til den generelle positive holdningen til innvandrere i Canada. 

Men i den fransktalende provinsen Qubeec er nasjonalismen derimot mer fremtredende. I boken Det hvite skiftet beskriver den canadiske statsviteren Eric Kaufmann forskjellene på denne måten: «Der Quebec-identiteten er territorial, historisk og kulturell, er dagens anglo-definerte kanadiske identitet futuristisk: en misjonerende nasjonalisme sentrert rundt en venstremodernistisk multikulturalistisk ideologi». 

Denne forskjellen manifesterer seg også i måten canadiere forholder seg til islams tilstedeværelse i det offentlige rom. Da jeg var i Quebec i 2019, hadde de en intens debatt om såkalte «Bill 21» – loven som ble vedtatt i juni det samme året og som forbyr bruk av religiøse symboler som hijab, kippaer og turbaner blant lærere og andre offentlige ansatte som anses å ha myndighetsposisjoner. Loven ble møtt med protester fra muslimer og andre som mente at dette var et utrykk for «islamofobi» og rasisme. 

Her har Quebec gått langt hardere til verks mot islamske symboler enn landene i Vest-Europa. Flertallet av befolkningen har støttet loven. 

Under den opphetede debatten uttalte Quebecs regjeringssjef, Francois Legout, at samfunnet ikke kan deles i to, med to sett av verdier; «Quebec må ha ett sett av felles verdier.» Dette sa han med referanse til Quebecs sekulære tradisjoner. Mens resten av landet feirer mangfold og er svært sensitive i spørsmål knyttet til flerkultur, har Quebec reist sekularismefanen høyt i møte med islam. Noe som skaper en polarisering som minner om Europa.

Konflikten om islams plass i samfunnet

Islams plass i samfunnet er et av de mest brennbare temaene i debattene om integrering i vestlige land. Vi har noe å lære av Canada, men selv ikke Canada er et integreringsparadis der det hersker full harmoni i innvandrings- og integreringsdebatten. 

Det finnes ingen universell modell for integrering eller sameksistens mellom ulike kulturer, men det finnes ulike erfaringer og tradisjoner, og det finnes ulike politiske tilnærminger til mangfold. 

Tilpasningen mellom islam og vestlige sekulære samfunn er en prosess som vil ta tid. Det som er avgjørende er at konfliktene underveis blir håndtert på demokratisk vis, uten fiendskap og ekstremisme, og at vi unngår utvikling av parallellsamfunn. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.