Menn i familiene jeg møtte sitter gjerne i stua og diskuterer sport eller politikk, skriver Assad Nasir. Her fra et familiemøte i filmen East is East som utspiller seg hos en britisk-pakistansk familie i Manchester på 1970-tallet.
Foto: Screenshot, East is East (1999)
Norsk-pakistaneres bruk av hjemmet handler kanskje mer om kvinnekultur og arbeiderklassekultur enn om forskjeller mellom land, skriver Assad Nasir i dette innlegget. 
127Shares

Kunsten å være pakkis er en sakprosabok skrevet av Assad Nasir og første gang utgitt i 2017. Forfatteren skriver om det å være norsk-pakistaner med både humor og alvor, og dekker ulike temaer fra familieorganisering, slektskap og ekteskap til hjem, status og det å være norsk-pakistaner i dag.

Hjem skapes av de som bor i det. Menneskene gir det sjel og liv. Derfor vil variasjonen i hjem være stor, noe som gjør det vanskelig å si at slik er et norsk hjem eller et norsk-pakistansk hjem. Likevel kan jeg, basert på en mengde observasjoner og samtaler, si noe om hva som kan kjennetegne et norsk-pakistansk hjem. Det gjør jeg et forsøk på her. Siden jeg har vokst opp i et norsk-pakistansk hjem, har jeg over tretti års observasjoner, dog ikke systematiske og vitenskapelige, men de siste to årene har jeg bevisst undersøkt og utforsket ulike norsk-pakistanske hjem for å se på hva som kan være særegent og typisk. Spørsmålet jeg stiller meg er; hvordan bruker norsk-pakistanere hjemmet? 

Familiene jeg har besøkt og tilbrakt tid sammen med, består av minst tre og opptil åtte personer på det meste. Det er altså både tradisjonelle kjernefamilier og utvidede kjernefamilier (storfamilier). De fleste voksne har mellom 10 og 14 års skolegang fra Norge eller Pakistan. Noen av dem har gått på skole både i Norge og Pakistan. Et fåtall har høyere utdanning, enten fra Norge eller Pakistan. Blant de voksne er omtrent en tredjedel født i Norge, mens alle under 20 år er født i Norge. Når det gjelder arbeid har de fleste av de jeg har vært i kontakt med yrker som ikke krever høyere utdanning. En del er kremmere og driver egen forretning, innen dagligvare, men også restaurant eller gatekjøkken. Noen er yrkessjåfører, enten som drosjesjåfør eller innen kollektivtransporten (buss, trikk, T-bane). Noen, og særlig kvinnene jobber som butikkmedarbeidere eller assistenter i barnehage og skolefritidsordning. Men ganske mange av de under 25, både kvinner og menn, er i utdanning. De som har høyere utdanning er enten medisinere eller ingeniører av ulike slag, men det er ikke mer enn en håndfull av de jeg har snakket med. 

Totalt har jeg besøkt og truffet i underkant av 20 familier over en periode på to år. Jeg har ikke grunnlag for å si noe generelt om norsk-pakistanere eller norsk-pakistanske hjem, i hvert fall ikke i statistisk forstand. Men jeg skriver det jeg selv oppfatter som typisk, og det jeg har blitt fortalt kan være typisk. Noen vil garantert ikke kjenne seg igjen i alt, men jeg håper og tror at mye vil være gjenkjennelig for norsk-pakistanere. 

Familiene, og mennene spesielt, omtaler seg selv som vanlige folk med vanlige jobber, som lever en vanlig hverdag. Alle beskriver en hverdag som i stor grad handler om å rekke alt og få ting til å gå rundt med hverdagslige gjøremål som er en naturlig del av et familieliv et slikt hektisk liv er hjemmet sentrum og utgangspunkt for all aktivitet. 

Det norsk-pakistanske hjemmet er som regel en leilighet. Blant de som har bidratt til denne boken, er det et fåtall som bor i hus, eller villa som de helst kaller det. Generelt er regelen fortsatt at norsk-pakistanere bor i leilighet, selv om flere og flere etter hvert flytter inn i hus eller rekkehus. De jeg har truffet og som bor i hus har to stuer, hvor den ene er dagligstue som de selv bruker, mens den litt større og penere stuen brukes primært når man har gjester. De fleste andre, som bor i leiligheter, har en stue som både er dagligstue og representasjonsrom når man underholder gjester. Det andre viktige rommet for norsk-pakistanere er kjøkkenet, som har både en praktisk funksjon, som stedet man tilbereder mat, og en sosial funksjon. I likhet med min egen familie, trekker alle de jeg har snakket med fram at de ikke vil ha en åpen kjøkkenløsning. Med andre ord skal det være mulig å lukke en dør mellom kjøkken og stue, eventuelt andre rom. 

Basert på de jeg har truffet og tilbrakt tid sammen med de siste par årene, og av egne erfaringer opp gjennom årene, er det slik at når norsk-pakistanere underholder gjester er det som regel slik at mennene tar førsteretten til sofaen hvor de setter seg ned og diskuterer politikk og sport. Hvis det er et lite selskap får som regel også kvinnene plass i stuen, som da gjerne setter seg i en egen gruppe og diskuterer familieliv, med siste nytt om slektninger og andre felles venner og bekjente. Samtalene til mennene og kvinnene tilhører tydelig ulike domener. 

Mennenes samtaler dreier seg om særlig tre temaer. De snakker mye om politikk, primært pakistansk politikk. Tidvis kan samtalene også dreie seg om norsk politikk, spesielt i valgår, eller særlig hvis nye forbud, skatter og gebyrer er aktuelle. For eksempel var en del norsk-pakistanere jeg snakket med rimelig forarget over at Miljøpartiet De Grønne kom inn i byråd i Oslo. En uttalte til og med at han neste gang ville stemme på Fremskrittspartiet. Jeg skriver «til og med» fordi de fleste norsk-pakistanere jeg kjenner, tradisjonelt har stemt på Arbeiderpartiet, eventuelt Høyre. Jeg har for eksempel ikke tellingen på hvor mange ganger min bestefar har fortalt om den gang han traff daværende statsminister Oddvar Nordli på et apotek i Oslo sentrum. Han var som en av oss, pleier bestefar å si. En vanlig mann som selv går til apoteket for å kjøpe det han trenger. 

I tillegg til politikk kan det være en del snakk om sport, særlig cricket, men også fotball. Det siste temaet mennene ofte snakker en del om er forretninger. Et vanlig spørsmål når norsk-pakistanske menn møtes er hvordan det går med jobben eller forretningene. Siden en del av de jeg har møtt og snakket med er selvstendig næringsdrivende, og flere innen samme bransje, har de mye felles forretningsmessig prat. Samtalene om arbeid og forretninger kan fremstå som forhandlinger. Mennene forteller hverandre om ting som går godt, og søker anerkjennelse fra de andre. Fordi idealet er å være økonomisk selvstendig, vil det å være en god forretningsmann, være en måte å leve opp til idealet. Det å få anerkjennelse som en god forretningsmann vil kunne gi høyere anseelse og respekt fra de andre. I den sammenheng kan samtalene om forretninger være viktige for de ulike deltakerne for å befeste og bevare sin posisjon i gruppen.

Kvinnene, på den andre siden, snakker om familien og deler nytt om slekt og venner. Eller så snakker de mye om barna, og forteller hverandre hvordan det går med de små, hvordan de greier seg på skolen, eller i barnehagen, men også hvordan det går med de store.

Sammenkomster blir sett på som en ypperlig anledning til å skryte av hvor flinke barna er i sine studier, eller hvilken ypperlig jobb sønnen eller datteren har fått (som lege eller jurist, formodentlig). De som har barnebarn snakker selvfølgelig om dem. Ellers deler kvinnene en del sykdomshistorier, og det kan nesten virke som om samtalene har en terapeutisk funksjon hvor man kan dele helsemessige vanskeligheter og på en måte finne trøst i at andre også har det på samme måte. Slik jeg tolker det kan disse samtalene også fungere som en måte å skape felles forståelse av det å være norsk-pakistansk kvinne. Kvinnenes samtaler handler i stor grad om det private og relasjonelle, samtidig finner de som oftest sted på kjøkkenet eller tilstøtende rom, eventuelt begge deler. 

Det separate kjøkkenet gir rom for at kvinnene kan føre mer private samtaler uforstyrret, og ikke minst usjenert. Så at mange norsk-pakistanere vil ha adskilt kjøkken, handler like mye om kvinnenes sosiale samhandling som om at matosen sprer seg til resten av boligen. Kjøkkenet er et rom, både i fysisk og sosial forstand, for kvinnenes samtaler. Men det er ikke bare ved større selskaper at kvinnene trekker seg tilbake til kjøkkenet og eventuelle tilstøtende rom. Også når venninner besøker hverandre starter samtalen ofte på kjøkkenet. Man koker opp vann og lager seg chai, for deretter å sette seg ved kjøkkenbordet eller i stuen for en mer eller mindre løs samtale om livet, og andre dagligdagse gleder og utfordringer. Det kan virke som at kjøkkenet har en mindre formell ramme, og at det bringer kvinnene nærmere hverandre, og gjør det lettere å føre private samtaler. Hvis kvinnene besøker hverandre på et tidspunkt hvor mennene ikke er hjemme, setter de seg som regel i stuen. Kjøkkenet viser dermed til kjønnsroller i den norsk-pakistanske familien. 

Mennene derimot har jeg kommet veldig tett innpå. De opprettholder et skarpere skille mellom stuen og kjøkkenet, og en mannlig gjest går for eksempel nesten aldri inn på kjøkkenet til verten. Kvinnelige gjester beveger seg mye friere mellom rommene i hjemmet til verten. Husets egne menn beveger seg naturligvis fritt mellom rommene, men når man har gjester vil de ikke gå unødvendig inn på kjøkkenet og tilstøtende rom hvor kvinnene oppholder seg for å ikke forstyrre eller være for påtrengende. Det kommer også tydelig fram ved anledningen hvor man har gjester, hvor nært man står hverandre. Det er nemlig ikke slik at norsk-pakistanske kvinner på besøk hos hverandre går inn på kjøkkenet og tar seg til rette hvis de ikke kjenner hverandre godt. Mens jeg har sittet i utallige sofaer og sett kvinner og menn gå inn og ut av kjøkken i mange festlige lag, både store og små, har jeg lagt merke til at kjøkkenet som et privat og intimt rom, også markerer en sosial og emosjonell grense. Det å gå over terskelen fra stuen og inn på kjøkkenet er også et uttrykk for hvor nært forhold en har til verten og vertinnen. Terskelen er dermed høyere for det enda mer private rommet, nemlig soverommet. Men det er interessant å se at vanlige nordmenn i drabantbyene rundt Bergen på 1980-tallet, som Marianne Gullestad har skrevet om, hadde ganske lignende praksiser og bruk av hjem, som norsk-pakistanere, og i særlig grad norsk-pakistanske kvinner, i en drabantby i Groruddalen i 2014. Det får meg til å stille spørsmål ved om det kanskje handler om kvinnekultur og arbeiderklassekultur, heller enn kulturforskjeller mellom land. 

Les del I her.
Les del II her.
Les del IV her.
Les del V her.
Les del VI her.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.