«Biblioteker er flittig brukt, også til andre formål enn de primært er tenkt til»
Foto: MIUC
«Selv om unge norsk-pakistanske jenter ikke drar på byen, har de nok av andre arenaer å henge på.»
109Shares
Kunsten å være pakkis er en sakprosabok skrevet av Assad Nasir og første gang utgitt i 2017. Forfatteren skriver om det å være norsk-pakistaner med både humor og alvor, og dekker ulike temaer fra familieorganisering, slektskap og ekteskap til hjem, status og det å være norsk-pakistaner i dag. 

Mange norsk-pakistanere vil nok kjenne igjen uttrykket å bli for norsk. Flere forteller å ha blitt fortalt det i oppveksten, nå må du ikke bli for norsk eller vi er ikke norske vet du. Andre har hørt foreldre eller andre voksne bruke det når de har snakket om ungdommer, særlig jenter, men også gutter. Miriam (som vi ble kjent med i forrige artikkel) og andre jenter må hele tiden balansere mellom hva som er akseptert av det norsk-pakistanske miljøet, og å leve som ungdommer flest i Norge. Det resulterer ofte i at særlig norsk-pakistanske jenter kun har norsk-pakistanske venninner. Miriam har ingen etnisk norske venninner hun treffer på fritiden eller pleier å være sammen med på kveldene. Hvorfor det er slik, har hun ingen konkrete svar på, annet enn at det er enklere, sier hun. Da slipper hun å forklare at hun ikke kan bli med ut på kvelden, eller ikke kan være med på fest i helgene. Jeg tolker det slik at hun da slipper å både oppleve, men også forklare det som skiller henne fra andre jevnaldrende tenåringer.  

Men selv om unge norsk-pakistanske jenter ikke drar på byen, har de nok av andre arenaer å henge på. Biblioteker er blant annet flittig brukt, også til andre formål enn de primært er tenkt til. Flere av de unge norsk-pakistanerne jeg har snakket med, både gutter og jenter, forteller at de selv, og andre de kjenner, sitter igjen på skolebiblioteket etter skoletid for å være sammen med venner av begge kjønn. Dette har jeg også selv observert over lengre tid. Særlig unge kjærestepar benytter bibliotekets bortgjemte rom for et øyeblikks nærhet, og kanskje sitt første kyss. De forteller også at i helger og ferier kan de treffe venner og kjærester på biblioteker rundt omkring i Oslo, og da særlig på Hovedbiblioteket i sentrum. Som en av dem sier; det er ingen voksne pakistanere som går på biblioteket. Foreldrene tillater det meste som er relatert til skole og utdanning, noe bibliotekbesøk selvfølgelig er. De unge finner måter å treffes på, og gjøre det unge mennesker gjør, uavhengig av hvor streng sosial kontroll foreldrene fører, enten det er å bare kysse eller å gjøre alt med kjæresten. Ved noen tilfeller har jeg selv, uten å mene det, overrasket unge norsk-pakistanske par i trappesatser og andre kroker. Jeg har selvfølgelig bare gått forbi og latt som ingenting. 

Jentene forteller også at de har venner av begge kjønn, men er mest fortrolige med venninner fordi de kan snakke med dem om alt. Naturlig nok kan man si. Flere sier at selv om de er venner og er med gutter på skolen, tuller og spøker, ja kanskje til og med flørter med dem, så kan de ikke være like fortrolige med dem som med sine jentevenninner. Noen av jentene forklarer dette med at de opplever det å være venner med gutter litt vanskelig. Som en av dem sier; noen gutter tror at det å bli venner er det samme som å bli kjærester. De blander inn følelser og sånt, og da blir det vanskelig. De fleste av jentene jeg har snakket med uttrykker et ambivalent forhold til det å ha guttevenner. Noen er mer skeptiske enn andre, hovedsakelig på grunn av eventuelle sosiale konsekvenser. Det holder at én gutt skryter av å ha gjort noe med deg, så blir du stempla for livet, sier en av jentene. 

Jeg treffer Sidra på kafé i Oslo sentrum. Hun er 22 og student. Det lange sorte håret hviler på skuldrene, og leppene er blodrøde. På armen henger en veske, kanskje av et kjent (og dyrt) merke, uten at jeg kan si noe sikkert. Jeg reiser meg halvt i stolen og vinker i det hun kommer inn døren og speider med blikket i lokalet. Hun kommer bort til meg, og vi håndhilser. Hun setter vesken på den ene ledige stolen og setter seg ned i den andre.

Sidra begynner med å fortelle at hun har gode venner av begge kjønn. Hun er mye på universitetet, og er da mye sammen med andre norsk-pakistanere som studerer der. De leser sammen, treffes til lunsj eller kaffe, ting som hører med til studentlivet, sier hun og smiler. Hun tar en slurk av sin chai latte, sier at hun egentlig ikke liker kaffe, men det er jo mest melk i slike. Jeg spør hvor god venn hun er med guttene på studiene, og etter en kort tenkepause sier hun at hun er gode venner med både guttene og jentene, men på litt forskjellige måter. Sånn er det jo for alle, skynder hun seg å legge til. Du vet sikkert hvordan det er, du er sikkert mye tettere venn med dine guttevenner enn jentevenner, sier hun. Jo, det er vel sånn, svarer jeg kort. Men hva hvis du skulle tatt med en av guttevennene dine hjem, spør jeg. Hun begynner å le. Pappa hadde klikka, sier hun innimellom latteren. Hvorfor det, spør jeg. Hun gjør seg ferdig med hikstene fra latteren, gjør opp en alvorlig mine, og svarer at i den pakistanske kulturen kan ikke en jente ta med seg en gutt hjem, en gutt kan ikke ta med seg en jente hjem heller, sånn sett er det likt. Foreldrene våre tenker at man ikke kan være venner på tvers av kjønn, sier hun. Da er det liksom nødt til å skje noe «umoralskt» liksom, sier hun og gestikulerer hermetegn med hendene. Vel, opp til en viss alder kan man det, legger hun til. Ofte når man har blitt tretten eller fjorten, kommet i puberteten, blir det litt vanskelig å ha venner av motsatt kjønn. Søskenbarn går greit, de er jo nesten som søsken, men ikke ellers.  

Sidra forteller åpenhjertig at moren hennes nok er mer forståelsesfull enn faren. Hun gir klart uttrykk for at moren stoler på henne, stoler på at hun ikke gjør noe galt. Mens faren er, som hun sier, strengere, sannsynligvis fordi han er mann. Men Sidra vil likevel ikke kalle moren mer liberal enn faren. Det handler mer om at moren forstår mer hvordan det er å være kvinne i et mannsdominert samfunn eller kultur. Jeg tolker det Sidra forteller slik at moren på en måte hjelper datteren til litt mer frihet enn hun hadde selv, men samtidig forventer at datteren lever opp til de forventningene som ofte stilles til en kvinne i et norsk-pakistansk samfunn, og ikke «misbruker» tilliten hun har fått. 

Sidra har selv aldri vært i et forhold, men forteller at flere av venninnene hennes har det, eller er det. De var ikke åpne om det til å begynne med, heller ikke i vennegjengen. Vi kunne merke at det var noe på gang mellom to i vennegjengen, sier hun, men kunne ikke si noe sikkert. Som Sidra sier; det er jo ikke som med andre norske, som holder hender, koser og kysser og sånt, det er jo liksom privat. Ingen pakistanere gjør det, ikke de som er gift heller. Selv har jeg oftere og oftere den siste tiden observert norsk-pakistanere som holder hender offentlig, så akkurat det er kanskje ikke like tabu i dag som det var for noen år siden. Men slik Sidra sier, er det ytterst sjeldent man ser norsk-pakistanske par som uttrykker fysisk nærhet, eller er intime (kyss, klem, kos osv.) i det offentlige. 

De unge kvinnenes fortellinger om å ikke kunne leve ut sine liv slik de vil, vitner om at norsk-pakistaneren fortsatt har et stykke å gå i den kulturelle integrasjonen. Men etter hvert som stadig flere unge norsk-pakistanere tar høyere utdanning, blir det også flere som finner ektefelle selv, som tar sine egne livsvalg på alle områder. Samtidig står ekteskapet fortsatt sterkt, av både kulturelle og religiøse årsaker, men med tiden blir det vanligere med det man kan kalle arrangerte kjærlighetsekteskap. I motsetning til tradisjonelle arrangerte ekteskap innebærer disse at de som gifter seg har først møttes og forelsket seg, for så å gå til sine respektive foreldre og bedt dem om å arrangere giftemål. Blant den eldre generasjonen kan flere fortelle at de aldri hadde snakket med sin ektefelle før selve bryllupsdagen, en tanke som virker både fjern og absurd blant unge norsk-pakistanerne jeg har snakket med. 

Miriam setter meg i kontakt med en annen jente, Aisha, som er 20 år og bosatt i Oslo. Foreldrene hennes er fra Pakistan, hvor hun selv også er født og oppvokst. Faren hennes har bodd i Norge en stund, men hun og søsknene har bodd i Pakistan store deler av barndommen. 

Jeg treffer Aisha på skolen hennes, i kantinen. Venninnene sitter på et bord litt bortenfor, langt nok unna til at de ikke kan høre hva vi snakker om. De venter på Aisha, men jeg føler mer at de er der som anstand. Vi snakker sammen i godt over en time mens venninnene venter og følger med fra siden. Aisha forteller at hun flyttet til Oslo da hun var 15 år, sammen med moren og to yngre søsken. Faren hennes hadde bodd og jobbet i Norge i flere år i forveien. Han kom og besøkte dem innimellom, men de så ikke stort til han egentlig. I Pakistan var onkelen hennes, farens eldre bror, verge for dem. Alle familier må ha et mannlig overhode, forteller Aisha. En som passer på, som beskytter deg på en måte. Hun legger til at kvinner som er alene har det veldig vanskelig i Pakistan. 

Aisha forteller videre at faren er streng, og religiøs. Hele slekten til faren er det. I Pakistan bruker kvinnene i slekta burka når de beveger seg utenfor huset. Det er ikke så veldig vanlig i hjembyen vår i Pakistan, de fleste kvinnene bruker ikke burka der, men noen gjør det, sier hun. I Norge bruker Aisha hijab. Hun forteller også at hun ikke har mannlige venner, og helst unngår unødvendig kontakt med gutter. Hun innrømmer at det er vanskelig i Norge, men en ting er å ha kontakt med gutter på skolen eller i jobb, noe helt annet er å ha guttevenner. Det siste kunne hun aldri tenke seg. 

På spørsmål om hun ønsker ting var annerledes, om hun ønsker at foreldrene ikke var så strenge, svarer hun kontant nei. Det er greit som det er, sier hun. Jeg er vokst opp med det, sånn har det alltid vært, det er jo til det beste for oss. Hun uttrykker enorm respekt for faren og kunne aldri gjøre noe som såret ham på noen måte. Heller ikke noe som ville gjøre at han fikk dårligere anseelse hos andre norsk-pakistanere, og særlig blant familien. Men etter en stund sier hun at det er en ting hun ønsker var annerledes. Aisha har veldig lyst til å flytte til London for å studere. Hun kjenner noen norsk-pakistanske jenter som har gjort det etter videregående. Men faren hennes tillater det ikke. Han vil gjerne ha henne hjemme. 

Hun synker litt sammen i stolen hvor hun sitter og senker blikket mot sitt eget fang. Jeg spør videre om familien. Hun er veldig glad i familien sin, og hun har mange gode venninner som hun deler gode opplevelser med, så for å få opp humøret spør jeg om hva hun liker å finne på med familie og venner. Da lyser hun opp og forteller om fantastisk morsomme jentekvelder hvor de kan tøyse, se på film, høre på musikk og danse. Da er det bare oss jentene, sier hun. Da kan vi gjøre som vi vil. Men det er ganske tydelig at hun også har noen håp og drømmer som hun ikke får oppfylt fordi foreldrene, og særlig faren, er streng, først og fremst i den sosiale kontrollen. Aisha har fått lov til å studere, og hun er for tiden student i Oslo. Med tiden til hjelp, og høyere utdanning i bagasjen, vil hun forhåpentligvis kunne tilegne seg mer av den friheten hun har sett at andre norsk-pakistanske jenter har. 

I motsetning til Aisha er Miriam, som vi har blitt kjent med tidligere, mye mer frempå og tar i bruk ulike strategier for å skaffe seg et visst handlingsrom. Aisha har så å si innfunnet seg med at familien er streng, og hun lever opp til forventningene om en lydig datter. Hun ser at andre jenter, som er lik henne, har friheter som hun selv ikke har fått. Men for Aisha er familien langt viktigere enn å prøve å skaffe seg noen friheter, og dermed risikere å støte familien fra seg. Slik jeg forstår Aisha, klamrer hun seg til tryggheten, forutsigbarheten og konformiteten i familielivet hun kjenner og er fortrolig. 

Men som jeg også har vært inne på tidligere, det finnes noen som tøyer grensene, og gjennom ulike strategier skaffer seg et visst handlingsrom innenfor det sosialt aksepterte. Enn så lenge ser grensen ut til å gå ved sex. I arbeidet med denne boken har jeg opplevd at mange ikke vil snakke om det. Ingen av de tre unge kvinnene jeg har snakket med, har hatt sex-praten med foreldrene sine. Når jeg stiller spørsmål som handler om sex, blir de fleste veldig unnvikende eller sier at det vil de ikke snakke om. En årsak kan være at jeg er mann, og ikke minst at også jeg er norsk-pakistaner, noe som helt sikkert påvirker deres vilje til å snakke om de mest intime anliggender. Samtidig er det slik at sex er et tabubelagt tema i den pakistanske og norsk-pakistanske kulturen. Det er så å si total mangel på åpenhet. Dette erfarte jeg selv da jeg skrev et essay om sex og det å være ung norsk muslim i tidsskriftet Syn og Segn, som også ble publisert i Dagbladet senere. Jeg brukte blant annet samtalene med de unge norsk-pakistanske kvinnene som er referert her, og fikk noen reaksjoner fra norsk-pakistanere om at jeg var skamløs som skrev om norsk-pakistanske jenter og sex. Der og da fikk jeg nesten følelsen av å lese på 1800-tallet da menn ikke trodde noe på at kvinner hadde kjønnsdrifter og lyster. 

Det vil enda ta noen generasjoner før også alle norsk-pakistanske kvinner får full frihet, også seksuell frihet. Kulturelle praksiser endres ikke over natten, men bit for bit. Sakte men sikkert, kan store endringer komme. Og det er trygt å si at ikke alle er like fornøyde med det.

Les del I her.
Les del II her.
Les del III her.
Les del IV her.
Les del V her

Les del VII her.
Les del VIII her.
Les del IX her.
Les del X her

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.