Unge i minoritetsbefolkningen kan, i møtet med foreldre som ikke er vant til å snakke om mental helse, møte ekstra utfordringer med å kommunisere om hvordan de har det, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Additude
I enkelte deler av minoritetsbefolkningen er psykisk helse underkommunisert, skriver Adel Khan Farooq i dette innlegget. 
64Shares

Norge har i mange år vært blant verdens aller beste land å bo i. Vi scorer høyt på FNs lykkeindeks, og selv om vi falt fra sjetteplass til en åttendeplass på lista i år, kan vi fortsatt si at vi er verdensmestere i livskvalitet. Men det betyr ikke at alt er perfekt.

Psykiske lidelser forbindes med galskap og svakhet

Ifølge Folkehelseinstituttet er psykiske plager og lidelser det viktigste helseproblemet blant barn og unge i Norge. Omkring 70 000 mellom tre og atten år har en psykisk lidelse som bør behandles. Hvert år tar i overkant av 600 personer livet sitt. To av tre er menn.

Det er tøft å lese. Spesielt når man vet at terskelen for å søke om hjelp er lav i dette landet. Venner og familie bør være der for deg, men det er ikke alltid de klarer å se tegnene på at noe ikke er som det skal være. Da er det lurt å ta det første steget mot dem. Man blir bare dårligere ved å holde de mørke tankene for seg selv.

Men i enkelte deler av minoritetsbefolkningen er psykisk helse underkommunisert. Faktisk opplever foreldre den som stigmatiserende, og den er derfor tabubelagt. I disse miljøene er det ikke naturlig å snakke om følelser eller hvordan man har det. De kulturelle forventningene gjør at enhver form for psykisk lidelse, blir forbundet med galskap og svakhet. Enkelte foreldre nekter å tro at psykisk helse er noe ekte, delvis fordi de frykter hva andre skal mene om dem. Har vi feilet som foreldre? Er barna våre gærne?

Ikke alle forstår minoritetsperspektivet

Tanken på at psykisk helse er noe abstrakt og frykt for at barna er svake, gjør at foreldre velger å ignorere problemstillingen. Hvis man ikke føler seg bra, spis mat. Er du trist, begynn å be. Gråter du, slutt. Det legges helt lokk på noe som er potensielt mye farligere hvis det ties ihjel. 

Stigmaet knyttet til mental helse har i generasjoner, også her i Vesten, blitt brukt som overlevelsesmekanisme. Vi må være sterke og holde ut, uansett hva. Dette har påvirket hvordan vi etterkommere møter verden i dag. På et cellulært nivå, og av miljøet rundt oss. 

Foreldrene til de fleste minoriteter har kommet fra land med hungersnød, krig eller fattigdom. De har traumer som de ikke har hatt anledning eller kapasitet til å gjøre noe med. Hvis man jobber hardt nok, vil alle problemer prelle av til slutt, tenker de. Men i møte med det egalitære, trygge Norge, som har hatt handlingsrom til å sette fokus på folkehelsen, krasjer denne mentaliteten. Det norske samfunnet forteller oss om å prate om følelsene våre. Foreldrene våre ber oss om å holde kjeft og holde ut.

Da er det viktig at man snakker med en profesjonell terapeut for å være sikret den hjelpen man trenger. Men det er heller ikke alle i hjelpeapparatet som klarer å sette seg inn i minoritetsperspektivet. De klarer ikke å se den rollen kultur, familieliv og religion har å si for denne gruppen. Å ha en som kan forstå ens reise er viktig. Derfor må det brukes litt tid på å finne den riktige terapeuten.

Mangelfullt språk for mental helse

Når det endelig klaffer, og man får bearbeidet de mentale utfordringene, må man vurdere om man vil snakke med familien om dette. For det finnes foreldre som ikke ønsker å høre, som aldri har hatt en skikkelig samtale med barna på mange år. Da må man sette seg selv og egne behov først. Det kan føles egoistisk, spesielt i kulturer der fellesskapet står sterkt, men det er helt nødvendig.

Det norske samfunnet forteller oss om å prate om følelsene våre. Foreldrene våre ber oss om å holde kjeft og holde ut.

Men hvis familien kommer med på laget, får sikkerhetsnettet et ekstra lag. Da må man være ærlig med dem om de utfordringene man har. Ved å gjøre seg sårbar og møte det som anses som skamfullt, vil det skapes grunnlag for sterkere bånd og dypere forståelse. 

Måten man snakker om mental helse med foreldre på, er minst like viktig som å fortelle om den. De har ikke nødvendigvis språket til å forstå hva man går igjennom. Start derfor med å preppe praten. Skriv ned hvordan man skal ordlegge seg, og hvilke svar man kan forvente å få. På den måten blir det enklere å ha kontroll over samtalen.

En annen verden enn den våre foreldre vokste opp i

Fortell dem at mental helse faktisk eksisterer. Akkurat som man snakker med en lege om den fysiske helsen, snakker man med terapeuten om hvordan det står til med hjernen. 

Det er viktig å presisere at man ikke er en diagnose, men at det er noe man har fått. Det er ikke alle foreldre som vet hva diagnosen gjør, og derfor må man forklare det på en måte så de forstår det.

I stedet for å si at man har angst, kan man for eksempel si at man blir nervøs for at det skal bli krig i Norge også. Etter å ha delt diagnosen, bør det reflekteres rundt hva man trenger fra familiemedlemmene for at de skal bistå. Trygghet, forståelse og kjærlighet er viktige bærebjelker. Å få lov til å håndtere utfordringene på hjemmebane, gjør at man kan bli bedre til å takle dem på bortebane også.

Foreldre er heller ikke perfekte. Hvis deres oppførsel og ansvar har påvirket ens mentale helse, kan man vise medfølelse for deres feil, uten å benekte sin egen sannhet. De gjorde sitt beste på sin måte. Nå handler det om hvordan man kan bli en bedre utgave, i en litt annen verden enn den foreldrene våre vokste opp i.

Alle tror at foreldrene våre aldri kommer til å forstå oss, at de ikke er stand til å skifte mening. Men husk: Det er ingen aldersgrense for utvikling. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.