Foto: United Design
Det er 17. mai, og med den følger de årvisse flaggdebattene. Om det er greit å vifte med andre lands flagg i et 17. mai tog. Er det noen som egentlig har behov for det? Eller er det en stråmann for folk som ønsker å rage bate? Folk som ønsker å fremme sinne.
Flytende grense mellom integrasjon og assimilasjon
Hvorfor i all verden skulle noen ønske å vifte med en annen nasjons flagg på den norske nasjonaldagen? Dersom du f.eks. også har en annen nasjonalitet kan du ta frem det flagget alle andre dager i året. Du kan ta frem det amerikanske på 4. juli og det pakistanske 14. august.
En som lar seg assimilere gir avkall på sin egenart. En som er integrert, men ikke assimilert, er velfungerende i storsamfunnet og har bevart sin egenart. Hvilken del, eller hvor mye, av sin egenart kan naturligvis variere. Det er en flytende grense mellom integrasjon og assimilasjon, og det er i stor grad selvvalgt.
Jeg selv har for eksempel bevart min jødiske identitet samtidig som jeg er fullt ut integrert i det norske samfunnet. Dette kan nok av mange oppleves som om jeg er assimilert. Men jeg har bevart min egenart på en slik måte at jeg har tre jødiske barn og 9 jødiske barnebarn. Alle er norske statsborgere, med sterk norsk nasjonalfølelse, som vifter med det norske flagget hver 17. mai.
Visse typer annerledeshet er mer krevende
La oss se litt på forholdet mellom integrasjon og assimilasjon vs. mangfold. Gir det mening å snakke om integrasjon/assimilasjon i et mangfoldig samfunn, eller må samfunnet være homogent?
Vi har naturligvis forskjellige typer mangfold. Vår toleranse er større overfor visse typer forskjellighet, og den er større i dag enn tidligere. Eksempelvis er vår toleranse i dag større for kjønnsmangfold enn for 20, 30, for ikke å snakke om 50 år siden.
Vår toleranse overfor veganere og vegetarianere er blitt så stor at vi i dag synes det er naturlig å spørre folk vi inviterer til måltid om de har spisepreferanser. Storsamfunnets toleranse overfor funksjonsnedsatte er også større. I dag aksepterer vi ikke kontorer, butikker eller offentlige møteplasser som ikke er universelt utformet. Det betyr tilpasset slik at også mennesker med funksjonsnedsettelser også kan bruke dem.
Selv om vi i disse eksemplene snakker om minoriteter, inkludering og mangfold, så er det ikke snakk om integrering eller assimilasjon. Begrepene integrasjon og assimilasjon er forbeholdt den fremmede, den som har innvandret, immigrert til Norge.
Det er visse typer annerledeshet storsamfunnet har større problemer med i dag enn andre. Religiøs og etnisk mangfold (forskjellighet) er for mange mer krevende. Dette er krevende for alle samfunn til alle tider.
«Dere har selv vært fremmede»
Dette er dog ikke spesielt utfordrende for verken Norge, Vesten eller Japan. I bibelen finner vi flere steder klare påbud om hvordan vi skal forholde oss til «den fremmede som bor blant dere».
At en bedrift teller opp medarbeidere som er brune eller svarte er ikke nødvendigvis et tegn på mangfold.
Allerede i Mos 2, 12:49 blir vi pålagt å holde oss med anti-diskrimineringslover. Det står:
«Det skal være en og samme lov for den innfødte og for den fremmede som oppholder seg hos dere.» Dette er 3300 år gammelt. Det står mer om den fremmede og om religionsfrihet. I Mos 2, 22:20-21:
«20 Den som ofrer til avgudene og ikke til Herren alene, skal være forbannet. 21 En fremmed skal du ikke plage og ikke undertrykke; for I har selv vært fremmede i Egyptens land». I tredje mosebok kapittel 19 står det: «33 Når en fremmed bor hos dere i deres land, da skal dere ikke undertrykke ham. 34 Den fremmede som bor hos dere, skal regnes som en innfødt blant dere, og du skal elske ham som deg selv, for dere har selv vært fremmede i Egyptens land; jeg er Herren deres Gud.»
Mangfold er lønnsomt
Bare dager før vi feirer 17. mai og vår Grunnlov av 1814 er det greit å huske på at vi i den opprinnelige grunnlovsteksten forsøkte å beskytte det homogene Norge ved å forby både jøder og katolikker å komme til landet. Ønsket om et homogent samfunn strakk seg så langt at kun én form for kristendom var tolerert; Den norske kirke. Det var først med Dissenterloven av 1845 at det ble innført religionsfrihet for kristne utenfor Den norske kirke. (Selv om katolikkene fikk lov å etablere en menighet i 1843, så var det et unntak.) Jøder fikk først adgang til å bosette seg i Norge etter en grunnlovsendring i 1851, og jesuitter (katolikker) i 1956!
Religiøst, kulturelt og etnisk mangfold (les: annerledeshet) er kanskje det man har størst problemer med. Større enn f.eks. kjønnsmangfold. Men for all del, kvinnelig stemmerett ble ikke innført før i 1913. Og homofili ble ikke avkriminalisert før i 1972!
Jeg har vært talsmann for at Norge bør ha en offensiv innvandringspolitikk og en proaktiv integreringspolitikk. Ikke en assimilasjonspolitikk. Fordi vi må ta vare på mangfoldet, fordi mangfold er lønnsomt. Tre globale studier fra McKinsey viser på en overbevisende måte at mangfold er lønnsomt. Og verdien av mangfoldet blir rett og slett borte dersom innvandrerbefolkningen blir assimilert.
At en bedrift teller opp medarbeidere som er brune eller svarte er ikke nødvendigvis et tegn på mangfold. En offensiv innvandringspolitikk er viktig fordi vi har over hundre fraflyttingskommuner, mangel på arbeidskraft, eldrebølgen kommer og fødselsraten er for lav.
Mangfold vil gjøre det norske samfunnet mer robust
Mangfold dreier seg først og fremst om ens referanserammer. Språk og fortellinger. En som er både sosialt og kulturelt integrert kjenner de norske fortellingene, og har gjort dem til sine. I tillegg til å beherske det norske språk og dets dialekter. Fortellingen om Eidsvoll 1814, fortellingen om krigen og okkupasjonen, fortellingen om hjemmefronten og gutta på skauen. Fortellingen om våre 6 folkeavstemninger; to om avholdssaken, to om kongen og to om EF/EU. Fortellingen om Bjørn Wirkola, fortellingen om da Brå brakk staven, fortellingen om OL i Oslo i 1952 og Lillehammer-OL i 1994, Fram, Roald Amundsen, Fridtjof Nansen, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter. Det blir enda bedre om man også har fått med seg Anne-Cath. Vestlys Mormor og de 8 ungene og historiene om Knerten. En som er integrert og ikke assimilert har også tatt vare på sine ikke-norske fortellinger, i motsetning til en som er assimilert. Og kanskje også ett eller flere andre språk.
Å forstå verdien av integrering og mangfold, og hvor uheldig det er å assimilere immigranter, er viktig for både den enkelte og for storsamfunnet. Å kjenne, og omfavne, alt det norske, både språket og fortellingene, er viktig for å lykkes i det norske samfunnet. Å oppmuntre minoritetene våre til å ta vare på sine egne fortellinger og bringe dem videre til neste generasjon er viktig for samfunnet, for det bidrar til mangfold. Mangfold vil gjøre det norske samfunnet mer robust, rikere, mer produktivt, mer lønnsomt og morsommere. Et mangfoldig samfunn er mer spennende enn et homogent samfunn.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
