Frigjøring fra ekteskapet er ikke nødvendigvis synonymt med den ultimate frihetsfølelsen, skriver artikkelforfatteren. Den som velger bruddet trenger allierte samt en større holdningsendring i sitt miljø for å kunne kjenne på trygghet.
Foto: My wedding planner
Systemet kan ha et snevert syn på frihet, der de helt glemmer folks behov for trygge sosiale rammer og en trygg identitet, skriver Sylo Taraku i dette innlegget. 
74Shares

Abida Rajas bok viser at ofre for negativ sosial kontroll ikke bare trenger frihet fra familien, men også fra hjelpeapparatet. 

Mens kvinner i Iran går sammen ute i gatene for å protestere mot et patriarkalsk regime, kjemper mange kvinner i Norge en ensom og usynlig frigjøringskamp innenfor familien. Det kan handle om alt fra retten til å kle seg som de vil, til en kamp om å selv kunne velge hvem man skal gifte seg med.  

Hjelp å finne i Abida Rajas bok

Når slike individuelle kamper får et ansikt, så blir de ikke så usynlige lenger. Og heller ikke like ensomme. De siste årene er det laget både filmer og bøker om disse kampene. Den siste i rekken er Abida Rajas bok Frihetens øyeblikk

Det har vært en lang kamp for å sette negativ sosial kontroll på dagsordenen. Takket være pionerer som Shabana Rahman, modige forskere som Unni Wikan og etter hvert skamløsbevegelsen og organisasjoner som LIM, kan vi nå snakke om æresundertrykkelse uten å bli mistenkeliggjort for å ha en skummel agenda. 

Respekten for kulturelle og religiøse tradisjoner slutter der forfølgelsen av enkeltindivider begynner. Blir man for eksempel som individ utsatt for vold og tvang fra familien eller miljøet sitt, så har man krav på beskyttelse fra staten. Dette er i prinsippet ikke så kontroversielt lenger, men nå gjelder det å bli bedre i møte denne problematikken. Abida Rajas bok kan hjelpe oss på veien. 

En dytt i det myndighetene mener er riktig retning

Denne boken, som er ført i pennen av Håkon F. Høydal, er ikke bare en sterk personlig historie skrevet på en medrivende måte. Den viser også hvor komplekst negativ sosial kontroll er, og hvorfor vi trenger mer kunnskap om problematikken. 

I utgangspunktet ser bildet enkelt ut: Du har en kvinne som offer, en familie som undertrykker og en snill stat som prøver å hjelpe kvinnen. Men det å intervenere i familiekonflikter er alt annet enn enkelt. Ett av aspektene som denne boken løfter, er kvinnens selvbestemmelse i slike prosesser. 

Først hadde Abida Raja problemer med familien sin, så med en voldelig ektemann som familien valgte for henne. Hun fikk barn med ham og materielt sett klarte de seg rimelig bra, men kontrollen hun var utsatt for var utålelig. Å be om hjelp fra myndighetene er en svært viktig, men også en vanskelig avgjørelse for personer i en slik situasjon. For hva vil skje? Vil ting bli bedre, eller risikerer man å gjøre vondt verre? Det er ikke lett å vite, spesielt når også barn er involvert. 

Straks du tar kontakt med myndighetene, kan ting begynne å skje uten at du har kontroll over prosessen. «Hvis du søker om separasjon og skiller deg, vil det utløse en del rettigheter», fikk Abida høre. Hun opplevde det som en utilslørt trussel. 

Respekten for kulturelle og religiøse tradisjoner slutter der forfølgelsen av enkeltindivider begynner

I boken kommer det frem at flere barnevernskontorer i den tiden bruke ultimatumet om skilsmisse som et verktøy til å gi kvinnene en dytt i det de mente var riktig retning, både for barna og kvinnen. Slik havnet Abida i en catch-22-situasjon: Hvis hun ikke gjorde som myndighetene sa, og krevde skilsmisse, ville hun miste barna. Så hun gjorde som myndighetene sa, og krevde skilsmisse, men da utgjorde hun en sikkerhetsrisiko for dem.

Trenger veiledning fra fagfolk med flerkulturell kompetanse

Abida stod midt imellom to aktører som hadde enorm makt over hennes liv. Ektemannen tok fra henne friheten, staten kunne ta fra henne barna. Hun gikk med på å gjøre alt på Barnevernets premisser, men følte seg helt maktesløs. 

Ordet frihet høres vakkert ut, men i denne sammenhengen kan det bety å bryte med familie og slekt, og å si farvel til alt det kjente og kjære. Rett og slett å forlate hele fundamentet i eget liv. 

Frihet kan også bety å måtte få et nytt navn og å leve i skjul, i en mørk kjellerleilighet. Den kommunale leiligheten som NAV tilbød Abida og barna kjentes nær bunnen. «Vi kan ikke bo slik. Den var forferdelig. Leiligheten lå i en kjeller i et gammelt hus, med bare små vinduer oppe ved taket. Jeg kommer til å bryte sammen hvis vi må flytte til et slikt sted. Dra dit selv og se hvordan det ser ut der», sa hun til saksbehandleren i barnevernet.

Abidas historie er fra en del år tilbake og hjelpeapparatet er blitt bedre siden den gang, men problemstillingene hun reiser er dessverre fortsatt aktuelle. Det er fortsatt viktig at utsatte personer som tar kontakt med hjelpeapparatet får størst mulig grad av autonomi underveis i prosessen. Dette kan sikres best gjennom god veiledning og fri rettshjelp fra fagfolk med flerkulturell kompetanse. 

Nødvendig med holdningsendringer

Det er også fortsatt smertefullt å bryte med familie og nettverk, men det kan være nødvendig å gjøre det. Ingen mennesker gjør dette med glede og av fri vilje, men fordi de ikke ser en annen utvei. Men må prisen være så høy? Dette er et viktig spørsmål å ha i bakhodet når man forsøker å hjelpe. 

Frigjøring kan bety «et steg frem og to tilbake», som den danske forfatteren Geeti Amiri skrev i boken sin, Glansbilleder. Hun endte opp et sted hvor hun levde ensom, forlatt og i konflikt med seg selv. Hennes poeng er at systemet kan ha et for snevert syn på frihet, og glemme helt folks behov for trygge sosiale rammer og en trygg identitet. 

Vi må heller ikke glemme at hjelpen personer som Abida får bare er en symptombehandling. Problemet er ikke bare de aktuelle foreldrene eller den aktuelle ektemannen, men det patriarkalske kvinnesynet som stadig gjelder i visse miljøer. 

Når en kvinne utsettes for sosialt press fra familien sin, kan det være fordi familien i sin tur blir utsatt for sosialt press fra miljøet rundt dem. Individuelle frigjøringskamper innenfor familien er fortsatt svært viktige, men man kommer ikke langt uten allierte og uten holdningsendringer i de aktuelle miljøene. Et mer moderne kvinnesyn må til for at historier som Abida Rajas ikke dukker opp igjen og igjen i nye hjerteskjærende selvbiografier. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.