– Noen ganger går jeg på hipster-kafeer...og det er både godt og vondt.
Foto: Namesnack
«Forvandlingen av Tøyen går utover de som ligner på meg»
118Shares

For de som ikke er klar er over det, har jeg hatt et forhold til bydelen Gamle Oslo, spesielt Tøyen, lenge før jeg flyttet hit for åtte år siden. Før familien min flyttet til Mortensrud, syd i Oslo, bodde jeg her fram til jeg var ett år. Ikke at jeg har noen minner fra den tiden, men jeg liker å tenke på det. Det er nesten så en del av meg ønsker å gjøre ekstra krav på området.

Skjebnefellesskap og rivalitet

Selv om jeg bodde på Mortensrud, reiste jeg ukentlig til Tøyen for å levere niste til faren min. Han drev en kiosk, akkurat på det steder der man i dag finner lokalene til vinbaren Brutus bak politistasjonen på Grønland. På gåturer med hunden min, etter å ha nikket til hver nordmann som også har hund, og tørrpratet med personer fra kulturlivet jeg også er en del av, kan jeg ende opp med å møte ungdommer som henger gatelangs. Da switcher jeg raskt over til østkant-lingo, og framstår som en av dem. 

Men det er likevel en avstand mellom oss. Som forfatteren Zeshan Shakar så fint skriver det i sin roman Gul bok, erkjenner vi både et skjebnefellesskap og en rivalitet.

Kognitiv dissonans

Akkurat nå holder jeg på lage en dokumentar om utviklingen på Tøyen. Tøyen torg er for eksempel ikke til å kjenne igjen for de av oss som vet hvordan det var her før. Det gamle postkontoret har blitt en bar som serverer pizza og arrangerer eventer. Tøyen bibliotek har blitt oppgradert og minner mer om et kulturhus. Veggmalerier har poppet opp. Kommunale leiligheter har blitt gjort om til eierleiligheter. 

Jeg er for at områder blir utbedret, ser finere ut og at det kommer opp møteplasser som jeg trives i. Spesielt når jeg nå bor her selv. Men som det mangfoldig orienterte individet jeg mener jeg er, merker jeg at sjarmen ved Tøyen holder på å fordufte. Og at jeg på et vis er en del av at dette finner sted. 

Bare det faktum at min egen leilighet har vært med på å presse prisene opp, plager meg.

Bare det faktum at min egen leilighet har vært med på å presse prisene opp, plager meg. Og selv om det trengs og er nødvendig, er det noe illeluktende ved at en økonomisk sterk middelklasse som har flyttet inn, bedriver en slags «u-hjelp» i nabolaget. Trygge oppvekstplasser for ungdom er alfa omega, men jeg har en snikende følelse av at dette også handler om å få bedre samvittighet. 

Jeg tviler på at jeg er den eneste som forstår hva gentrifiseringen av Gamle Oslo har å si for de som er født og oppvokst her. Vi kan riste på hodet når det dukker opp enda flere hipster-barer som serverer økologisk kaffe og vin, bare for å dra innom når anledningen byr seg. Vi har et ønske om at flere blir boende i de kommunale leilighetene, men hvis vi har råd til og vil bo i sentrum, kupper vi leilighetene. 

Motsetningsforhold

Forvandlingen av Tøyen går utover de som ligner på meg, har samme referansepunkter og felles kulturforståelse med meg selv. Vi som ikke ser på programmene «Kompani Lauritsen» eller «Forræder», og handler nan-kebab hos den pakistanske søtsak-sjappa i Tøyengata. Vi som himler med øynene når vi ser folk jogge på glattisen klokka syv på morgenen, og irriterer oss over at parkeringsplassene har blitt gjort om til sykkelveier.

Samtidig ser jeg på «Nytt på Nytt» og «Lindmo». Jeg har vært på Litteraturhuset og Dagsnytt18. Jeg har til og med vært og spist på vinbaren Brutus! Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av. Det er ikke lett å forsone seg med. Spesielt ikke når jeg står på balkongen min og skuer utover Oslo. Jeg har ikke noen ønske om å gi denne utsikten fra meg frivillig. 

Nå fikk jeg lyst på en kaffe. Nei, en mango-lassi! Men jeg vet at jeg vil ende opp med å si: «Ja takk, begge deler.»

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»

Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»

Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.