Foto: Firuz Kutal
«Diskriminering og urettferdighet er ille og er et sykdomstegn i samfunnet. Men folks taushet mot urettferdigheten er enda verre.»
151Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]   

Det var en kjølig høstkveld. Jeg hadde vært i Norge knapt ett eller to år. Livet som student i et internasjonalt studentmiljø med Blindern og Sogn studentby som to viktige baser var gøy. Et forberedende år med «Norsk for utlendinger» og «Norwegian Life and Society» på universitetet var gått fort. 

Jeg og klassekameratene mine var fornøyde med innsatsen vår på vårparten. Vi gledet oss til å endelig kunne starte på våre «ordentlige» studier til høsten. Jeg med informatikk, en annen med økonomi og flere andre med flere andre ulike fag. Nei, dette lovet jo bra! Vi var ute på byen for å feire.

Plass til noen – andre ikke

Vi stilte oss i den lange køen foran puben overfor Stortinget på Karl Johan. Vi pratet, tøyset og hadde det fint – som de fleste andre unge mennesker som også sto og ventet i køen. Da det endelig var vår tur, stoppet dørvakten oss. «Stopp», sa han, «dere får ikke komme inn».

«Men», sa vi, eller muligens snakket vi engelsk: «But, why not?». Mannen sa at det var fullt på puben. Så kjedelig, men det er nok ikke noe å gjøre med det; enten får vi vente til det blir ledig, eller så får vi dra et annet sted, tenkte vi. Mens vi sto der og diskuterte veien videre, så vi at paret bak oss jammen fikk komme inn! 

«Jeg får komme inn, men det gjør ikke du»

Vi var sjokka. Hvordan kunne det skje, spurte vi vakta som ikke slapp oss inn. Han gadd ikke svare først. Så sa han omsiders at de som fikk komme inn var stamgjester. Hvordan visste han at de var stamgjester, lurte vi på. De hadde jo ikke vist noe medlemskort. Vakta gadd ikke svare nå heller; han dyttet meg til og med bort, for vi sto i veien for andre «stamgjester» som han etter hvert slapp inn, en etter en. Vi begynte sakte men sikkert å forstå at det vi opplevde var rasisme. Vi ble diskriminert og fikk ikke adgang til puben på grunn av vår av dørvakten definerte ikke-norskhet.

Jeg løp bort til folk som stod i køen og snakket høyt til dem: «Hør, dere!», sa jeg. Eller, nei, jeg må ha sagt det på engelsk: «Listen, people! Please, listen! They don’t let us go inside, because of our skin color. Please react!» De som sto og ventet i køen, de så på oss. De sa ingenting. De responderte ikke. 

«Please understand!» ropte jeg hysterisk til folk. Til dem som jeg anså var mine medmennesker, til dem skrek jeg og fortalte: «This is a problem. This is actually a big problem. Not my problem, really. This is a problem of the society. A society that applies and tolerates discrimination, has a big problem.» Jeg skrek og fortalte dem at dette var et sykdomstegn i samfunnet. Om ikke sykdommen ble helbredet, ville det gå utover dem en annen gang slik det gikk utover meg denne gangen. «This is rather your problem really, not mine!» sa jeg.

Noe gikk i stykker inni meg da.

Ingen sa noe. Ingen gjorde noe. Omsider kom en høy, kjekk mann med et skjult smil om munnen, han kom bort til meg og sa: «Nei, det er faktisk ikke mitt, men ditt problem. Jeg får komme inn, men det gjør ikke du».

Ikke nok å stå og stirre

Noe gikk i stykker inn i meg da. Jeg kunne tåle dørvakta og det han utsatte oss for, men ikke denne spydige kommentaren og ikke de titalls menneskene som bare ble vitne og som ikke løftet en finger mot urettferdigheten som utspilte seg foran øynene deres.

Diskriminering og urettferdighet er ille og er et sykdomstegn i samfunnet. Men folks taushet mot urettferdigheten er enda verre. Samfunnet og myndighetene må jobbe hardt og dedikert for å få en slutt på diskrimineringen og for å få folk ta ansvar – ikke bare stå og stirre, men si fra, si seg imot diskriminering, ikke akseptere urettferdighet og stå imot intoleranse og hat.

Min tur nå

Nå har jeg vært i landet svært lenge. Jeg vet at denne historien gjentar seg den dag i dag for minst 3% av befolkningen med annen familiebakgrunn enn norsk. Hvordan vet jeg det? Jo, fordi direktøren for Næringsetaten i Oslo kom med dette tallet, mens hun ga etatens tilbakemeldinger til finansutvalget i bystyret, der jeg sitter, på 2022-budsjettet i et møte på Rådhuset i ettermiddag, noen timer før jeg skrev dette innlegget. 

Jeg som ikke fikk kommet inn på en pub for flere tiår siden, sitter nå i bystyrets mektige finansutvalg og får lov til å stille spørsmål om hvordan etaten jobber mot diskriminering av folk i utelivet. Jeg er nå kommet inn i varmen, så å si, og styrer byen til og med. Det betyr på en måte at jeg er blitt en av stamgjestene og stiller i tillegg de som diskriminerer til ansvar gjennom politisk styring av byen, gjennom å være folkevalgt.

Mitt ansvar likevel

Når man representerer hele folket, og når man har hevet seg over sin egen bakgrunn, når man liker landet man er i, kan man ikke lenger ta offerrollen og forvente at de som har samme farge som de som diskriminerer, skal ta ansvar. Vi som likeverdige samfunnsmedlemmer har et hovedansvar overfor de som blir diskriminert. Men de som diskriminerer og de som ikke bryr seg – de som står i køen og ikke gjør noe – de er også vårt problem. Vi må jobbe for å få dem til å bli bedre og mer inkluderende utgaver av dem selv. Det er nå mitt og vårt ansvar!

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igjen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var nye i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfulger»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.