«Hjem til Gambia?», «hjem til Norge?» Det er noe av en balansekunst å tilfredsstille andres forhåndsbestemte ideer om hvor man «kommer fra».
Foto: Firuz Kutal
Møter og ord er med å skape en følelese av å høre hjemme, eller å ikke høre hjemme.
109Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]   

Romjulsfest på Sarpsborg kulturhus. Et lokalt band spiller musikk gjestene danser til. Det flommer ikke over av alkohol, men folk er bedugget og koser seg. 

– Jeg kommer fra Ullevål

Tante og jeg står med hvert vårt glass i hånden og småprater om et eller annet jeg ikke husker. Etterhvert som praten går kommer det en mann bort til oss. Nesten før han rekker å hilse forteller han meg på et slags muntert og spørrende vis at jeg er innvandrer, før han spør meg hvor jeg kommer fra. 

Jeg svarer at jeg kommer fra Ullevål og samtalen ebber ut fordi jeg sier jeg ikke forstår hva han mener med «egentlig fra». Kvelden går videre og tante er mer oppgitt over mannens nysgjerrighet enn meg, men vi glemmer det fort når vi møter andre kjentfolk.

Hvit i Gambia

På flyet to uker senere. Fiskemåltidet er fortært, jeg trykker play på telefonen og setter headset-et på hodet. Jeg tror det er reggae, og vet at jeg er spent på hvordan dette skal bli. Et halvt år i Gambia. Jeg har jo vært der flere ganger, men aldri så lenge. Og nå skal jeg atpåtil bo litt i en landsby, og mye hos familien. Jeg lander på Yundum lufthavn i Banjul, Gambias hovedstad, og blir hentet av pappa. 

Etter noen dager hjemme hos han og familien drar jeg til Albreda, en liten landsby nord for Gambiaelven. Jeg legger fra meg bagasjen i min lille bungalow/hytte før jeg tar en rusletur i landsbyen, lite vitende om at jeg er den nye ‘landsbyhvitingen’. «Minte! Minte!» roper de små barna når de løper bort til meg. Bungalowporten er kun 10-15 meter bak meg, og jeg har allerede fått oppmerksomhet. 

Jeg vet hvorfor de spør om mintdrops, det er fordi turister ofte har det med og gir barna når de besøker landsbyen. Etter at barna har gitt opp mintfangsten går jeg videre mot restauranten og det lokale sentrum. Det tar ikke lang tid før jeg hører ‘toubab’, som betyr hvit person. 

Etnisk miks? Det høres ut som en krydderblanding, og det skulle ikke overraske meg om det ér det også.

Jeg er i landsbyen en måned og tilbringer resten av oppholdet hos familien i urbane strøk. At jeg er hvit her venner jeg meg til, eller egentlig ikke, men jeg blir ikke lenger overrasket over at fremmede møter meg som en utlending. Jeg er jo på en måte det. Og hvis folk i Gambia ser meg som det, så er jeg vel det.

Utlending?

Tilbake i Norge tar det ikke lang tid før sidemannen i garderoben sier; «I am sorry, do you know where the cafeteria is?». Om jeg svarer på norsk eller engelsk husker jeg ikke, men når kameraten hans kommer inn to minutter senere, forteller han at kiosken er rett borti gangen – på stø østlandsk.

Etnisk norsk? Jeg er ikke etnisk norsk. Ihvertfall ikke om vi ser hvordan ordet ‘etnisk’ brukes. Derfor er det ikke så veldig rart at enkelte referer til Gambia som ‘hjem’ for meg. Men det er litt rart jeg ikke får definere det selv. 

For det er jo et hjem for meg. Men når enkelte spør «hvilket flyselskap bruker du hjem til Gambia?», så er det helt uten å forestille seg at det går an å ha to hjemland. Tror jeg. I Gambia er jeg utlending, med tanke på hvordan mange møter meg. Så etnisk-gambisk er jeg nok heller ikke. Hva er jeg da? Etnisk miks? Det høres ut som en krydderblanding, og det skulle ikke overraske meg om det ér det. Santa Maria tex mex etnisk miks. Tilbud på etnisk miks: alle kryddere fra etnisk-hyllen til halv pris. Eller er du andregenerasjonsinnvandrer? Norsk-iraner, eller flerkulturell? 

Hjemmefølelsen

Mannen fra Sarpsborg kulturhus gjorde meg svært lite vondt, jeg har brukt han mange ganger for å vise hvordan mange minoriteter i veldig mange situasjoner og kontekster er utlendinger både hjemme og borte, eller hjemme og hjemme, eller borte og hjemme, eller borte og borte. 

Det å alltid være gjest er slitsomt. De som kjenner meg ser meg ikke som en gjest. Det samme gjelder sikkert mange andre også. Møter og ord er med å skape følelese av å høre hjemme, eller å ikke høre hjemme. Mange små handlinger gjør en stor å.

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamme og pappa»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.