Foto: Firuz Kutal
Vår familie har etter hvert lært å bli glad i den norske julen. Nå kan vi med fordel reflektere litt over hvordan vi forvalter overskuddet vi har i Norge.
106Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]  

En fordel med å bo i utlandet er at du selv kan bestemme hvilke høytider du skal feire og på hvilken måte. Du er ikke lenger bundet til dine familietradisjoner og vaner, hvilket jeg virkelig liker. 

Kvalitetstid sammen

For eksempel avskaffet vi som familie umiddelbart den nederlandske Sinterklaasfesten ved ankomst til Norge. Vi kastet oss, fulle av energi, over de norske juletradisjonene. Julekalenderne, lysene og pynten fra 1. desember, gaver på julaften, julekaker. Som datteren min sa i går: «Nederlenderne vet ikke hvordan de skal feire jul.»

For nordmenn starter julen på julaften – for barna mine også. Det fungerer ikke for meg ennå. Julen starter for meg 2. juledag, 25. desember, med julefrokost og gudstjeneste.

Gjennom årene har vi laget vår egen juletradisjon, for eksempel har juletreet eksistert lenge før lillejulaften. Vi importerer julekaker fra Nederland og vi slapp også den tradisjonelle norske julematen etter første forsøk. Vi feirer også med oss ​​fire, uten andre mennesker. Det er virkelig en periode med kvalitetstid sammen for oss. Gavene på julaften er derfor ikke særlig dyre, det handler om originaliteten, ikke om å ha og få. Vi spiser godt, leser bøker og spiller spill sammen. Jeg trenger det virkelig for å lade opp.

Nå er det vår tur til å dele av overskuddet

Vi nyter også romjulsperioden på lik linje med selve juledagen. Så rare vi må ha sett ut under vår første jul i Norge. Nå er vi med for fullt, og forteller gledelig om dette til alle som orker å høre på.

I tillegg prøver vi hver jul å reflektere over hva som skjer i verden. Vi glemmer koronaen for en stund og tenker på situasjonen til flyktningene ved de europeiske grensene, som vi også er ansvarlige for. Flyktningene på grensen til Hviterussland og Polen, som brukes i et politisk spill og hvor ingen land i verden står opp for sine menneskerettigheter. 

Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen. Murene som bygges over hele verden for å beskytte i stedet for at vi deler av vårt overskudd. Det er ikke julens ånd, er det vel?

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igjen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var nye i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfulger»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.