Foto: Firuz Kutal
«Forbigående stopper opp og viser avsky for shortsen jeg har på meg»
284Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected] 

Religionen blir brukt som verktøy for å opprettholde sosial orden i Iran, en orden som gagner regimet. Gjør du opprør, vil du bli straffet. Det har drapet på Mahsa Amini vist oss.

Ikke mere shorts på meg

Jeg var 12 år og sto på markedsplassen i Irans hovedstad, Teheran. Med Converse-sko ruslet jeg ned en gate, og en persisk mann setter øynene i meg. Jeg vender meg mot han og blikkene våre møtes: «Dine foreldre må brenne på bålet! Eier du ikke respekt for samfunnet!», skriker mannen. Når han så begynner å peke på leggene mine, fortsetter han å skrike: «Ta på deg bukse!». Forbigående stopper opp og viser avsky for shortsen jeg har på meg. Jeg blir matt, og flau over oppmerksomheten. Fra den dagen har jeg alltid gått med bukser i Iran, latt være å eksponere de hårete leggene mine. 

Trusler om vold får mange til å tie

Moralpolitiet i Iran skal ha utøvd vold mot Amini, dette etter at de oppdaget at den unge jenten viste håret sitt. Trolig førte volden til at 22-åringen endte i koma, for så å dø av skadene. Aminis død har skapt reaksjoner verden rundt. Innad i Iran har det også skapt reaksjoner, men de aller fleste er allikevel stille. 

For vi må ikke glemme at Iran har en befolkning på 83 millioner, så at noen titalls tusen gjør oppgjør, er egentlig ikke en stor andel av folket. Det er forståelig, med tanke på at regimet i Iran kan bruke vold for å få deg til å tie. 

Modige kvinner og menn

Myndighetene har på sin side sagt at Amini døde av et hjerteinfarkt. Men aktivister mener hun ble slått, og et bilde av henne på sykehuset, som sirkulerte mye på sosiale medier, viser blødning fra øret og blåmerker rundt øynene – tegn på at hun fikk hodeskader. 

Gateprotester brøt ut i Kurdistan-provinsen, hvor hun ble gravlagt lørdag, dagen etter at hun døde. I løpet av de siste dagene har over femti mennesker blitt drept. For nylig demonstrerte universitetsstudenter i sentrum av Teheran. Associated Press rapporterte at demonstrantene sang «Død til diktatoren» og fordømte politiet og regimet. Dette er mennesker som har fått nok av det moralske monopolet som regimet har. De har fått nok av det moralske jernburet som får kvinner til å være nikkedukker for mennene. 

Demonstrantene i Iran fortjener all vår oppmerksomhet, for de fortjener å vite at Vesten støtter dem. Modige kvinner og menn har tatt til gatene i håp om et mer rettferdig samfunn; et samfunn hvor kvinner blir verdsatt som enkeltindivider og ikke som slaver for landets moralpoliti.

Orden til glede for de færreste

Min opplevelse som 12-åring med shorts skulle bli mitt første møte med et religiøst samfunn hvor regimet setter agendaen for hva som er lov, og hva som ikke er lov. Hvor religionen blir brukt som verktøy for å opprettholde orden i samfunnet. En orden til glede for mennene og regimet, ikke for kvinner som tar selvstendige valg, eller for 12-årige gutter med shorts.

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.