Oss imellom

Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla | Evee Wang  


Foto: Firuz Kutal
«I Kina var det forbudt å kaste mat. Der måtte vi spise opp alt.» 
77Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected] 

Da jeg flyttet til Amerika fra Kina, i en alder av seks år, startet jeg i første klasse. Jeg forsto ikke hvorfor barna ikke spiste opp lunsjen sin. Jeg så barn gå bort til de store søppelbøttene og skrape restene, alt fra halvspiste pizzaer til urørte burgere, fra tallerkene og ned i søppelet. Jeg så at de helte melken i store, hvite bøtter. 

Viktige forberedelser til god mat

I Kina var det forbudt å kaste mat. Der måtte vi spise opp alt. Den første som spiste opp, fikk æren av å hjelpe læreren med å rydde klasserommet og gjøre i stand området der vi skulle hvile.

En dag sa min amerikanske lærer at vi skulle arrangere et koldtbord, og alle ble oppfordret til å ta med seg mat fra sitt hjemland. Jeg var veldig spent og fortalte foreldrene mine om dette. De diskuterte om de skulle lage kinesiske dumplings eller Lo mein-nudler. Jeg elsker dumplings! 

Etter en lang arbeidsdag startet mamma tilberedningen. Hun eltet deigen, kuttet opp kål, hakket ingefær og svinekjøtt, brettet deigen rundt og formet dumplingsene. Så la hun dem i kjøleskapet. Hun sto tidlig opp for å dampe og steke dem for at de skulle være ferske når jeg tok dem med på skolen. Da de var ferdige, luktet de fantastisk og hadde fått en gyllenbrun farge. 

Mammas dumplings gikk rett i søpla!

Jeg gledet meg til å dele dem med klassen og lærerne. De ble plassert på hjørnet av bordet sammen med de andre lekre rettene. Barna grabbet til seg kjeks og juice, men nølte med å smake på dumplingsene. Ett eller to barn forsynte seg modig med en dumpling. De visste hva det var, fordi de hadde spist det på kinarestaurant sammen med foreldrene. 

Etter måltidet skulle vi rydde. Læreren kom bort til meg, pekte på fatet med dumplingsene og spurte: «Vil du ha med disse hjem?» «Nei …», svarte jeg spakt. Det er veldig uhøflig å ta gaver tilbake, og jeg trodde hun ville dele med de andre lærerne. Men så kastet hun hele fatet med dumplingser i søppelet og fortsatte å rydde. Jeg var forbauset. Hva hendte egentlig, nå? 

Ikke kast mat

Dette var mitt største kultursjokk, og fremdeles ser jeg at mine amerikanske venner kaster mat. Vær så snill, spis opp maten du forsyner deg med, eller ta den med deg og del. Eller rett og slett, forsyn deg kun med det du spiser opp, så du slipper å kaste mat. 

Har du også opplevd et kultursjokk du ikke glemmer? Send det gjerne til oss i Utrop på [email protected] 

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.