– Hvem er det egentlig som bestemmer over min egen fremtid og ulike valg?, spør Edita Ticevic.
Foto: Firuz Kutal
Andre har bedt meg om å «plukke blomster fra egen hage». Det er ikke alltid den beste veien å gå.
114Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]   

I august i år var det 28 år siden mine søstre, mamma, pappa og jeg ankom det lille kongeriket Norge. Ikke visste vi hva det nye landet  skulle bety for oss i fremtiden, bare at vi var trygge og at sjansen for å dø av en kule eller granat var svært liten. 

Det jeg skal drømme om

Trygghet var det viktigste, – alt det andre kommer nok til å ordne seg, tenkte jeg. For fire søstre som måtte tilbringe sine beste ungdomsår i krig, på flukt og med flytting hit og dit, var ikke livet akkurat en dans på roser. Vi ble fratatt vår rett til å leve i fred og kjærlighet. Ingen barn i verden burde oppleve et slikt traume. Vi som barn ønsket ikke et slikt liv. Vi valgte ikke krig. Den valgte oss.

Jeg mener i det å ha dekning for å si at det i det hele tatt er mange situasjoner der noe eller noen vil ta valg for meg, så som i valg av en fremtidige kjæreste som vi en dag kanskje skal gifte oss med. Da spør jeg meg gjerne: – hvem er det egentlig som bestemmer over min egen fremtid og ulike valg? Er det meg, mine foreldre, slektninger, samfunnet? Hvem skal bestemme hvem jeg skal elske, hvilken Gud jeg skal tro på, hvilke klær jeg skal gå i – og hva jeg skal drømme om? 

Det de mente var best for meg

Er vi kanskje så påvirket av andre menneskers meninger at vi glemmer hva vi selv vil og mener? Heldigvis bor vi i et land hvor egne ytringer og det individuelle kommer frem. Allikevel møter vi ofte de som skal mene noe for eller om oss. 

I min kultur er det forventet at jenter skal gifte seg «med sin egen», i mitt tilfelle en muslimsk bosnier. Som min gode mor pleier å si: «’Ceri, beri cvijet iz svoje baste’ (‘Kjære dattera mi, du får plukke blomster fra din egen hage’) Det blir lettere for deg.» Da blir det angivelig ikke krangling om barnets navn, religion osv. Dermed, når man er ung, vil man gjerne høre på foreldrene og respektere dem. 

Vi valgte ikke krigen. Den valgte oss.

Så kommer den: «Dok si ispod moga krova, moras nas slusati». (‘Så lenge du er under vårt tak, er det vi som bestemmer’). Selv om slike uttalelser høres strenge og litt primitive ut, så tenker jeg at foreldrene alltid vil det beste for sine barn. Mine foreldre oppdro meg og søstrene mine slik de mente var best. Vi som barn fikk ikke så mye medbestemmelse, og lite inkludering var det også. Samtidig regner jeg meg selv som veldig heldig som fikk en barndom uten Facebook, instagram og Botox. 

Vanskelig å vinne

Vokser du opp i en annen kultur enn flertallet, er det ekstra vanskelig å leve opp til alle de  forventningene som daglig er der. Tiden våre foreldre vokste opp i var en annen. 

Da jeg var i 20- og 30-årene, reiste jeg mye til hjemlandet på ferie, spørsmålene om mitt kjærlighetsliv fra slektninger, naboer og bekjente har satt seg fast i hodet mitt: «Har du kjæreste? Når skal du gifte deg? Når har du tenkt å ha barn?» Det er nemlig slik at om du er over 25 år og ikke er gift og har barn, ja da er det noe galt med deg og du har ikke lyktes. Da er toget kjørt og ingen mann kommer til å ville ha deg når du passerer 30.

Skal jeg velge det trygge her i Norge, men bli jaget av fordommer fra min opprinnelige familie resten av livet? Eller skal jeg bare nikke pent og nøye meg med å eksportere fra hjemlandet slik mange innvandrerjenter har gjort? 

Når disse spørsmålene melder seg, må jeg minne meg selv om hva jeg mener og hvem jeg er. Det gir ikke alle svarene. Men det hjelper litt. 

Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Abdullah Alsabeegh, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.