«Kanskje stemmer det at "like barn leker best" fordi vi mennesker er veldig like når vi først skreller vekk de overfladiske illusjonene om "oss og dem"».
Foto: Firuz Kutal
Fokuserer vi på det vi har til felles, er det lettere å relatere til hverandre
128Shares
Latest posts by Afroz Akram Shah (see all)

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]  

Det sies ofte at «like barn leker best», og kanskje er det en sannhet i dette utsagnet. 

Mange føler seg utenfor fellesskapet, tross sine evner, kompetanser og kapabiliteter. De går dessverre ofte, uhørt og usett, stille i gangene. Kanskje er det språkbarrieren, de typiske sj- og kj-lydene, temaer som strømregninga på hytta i vinterperioden, kulturelt betingede koder som blir diskutert i lunsjen eller en spesifikk bekledning disse stillegående personene kan oppleve som hinder for samvær og forståelse. 

Min språkforståelse og kunnskap om norske normer hjalp plutselig ikke

Da jeg vokste opp på Oslos østkant ble jeg vitne til dette, på skolen, på arbeidsplassen og senere under medisinstudiet. Enkelte fremsto nesten som skygger i sola, tilstede men lite plasskrevende. For meg, som hadde god språkforståelse, var det lett å involvere meg i diskusjoner, samtaler og aktiviteter. Jeg observerte disse skyggene, men trodde kanskje at de fra naturens side var formet til å være passive. 

På ungdomsskolen fikk jeg en god venn som hadde flyktet fra krig, og jeg ble godt kjent med han som menneske, klassekamerat og medborger. Jeg begynte å legge mer merke til slike som min venn, mennesker som kommer til en for dem fremmed verden, så ukjent og ulik deres egen. Allikevel trodde jeg ballen befant seg på deres banehalvdel, at det kun krevdes selvtillit og mot til å delta på lik linje som det jeg gjorde.

Sjokket ble stort da jeg reiste til utlandet for å studere medisin. Flyreisen tok kun i underkant av 2 timer, men jeg følte at jeg landet i en annen, ukjent verdensdel. Stedet var Polen. Her hjalp ikke min språkforståelse eller kunnskap om norske tradisjoner og normer. 

Mine ressurser og min godhet ble sekundære

Jeg klarte heldigvis ganske raskt å lære meg enkle gloser for å være i stand til å handle og nærmest overleve i dette ukjente terrenget. Det var da jeg virkelig innså at jeg med et stabilt liv, uten å ha rømt fra krig og elendighet, med et norsk pass og akademisk studium, likevel følte meg nærmest fremmedgjort og mindreverdig.  

Jeg observerte disse skyggene, men trodde kanskje at de fra naturens side var formet til å være passive.

Mine evner, mine ressurser og min godhet ble skjult under det faktum at jeg ikke behersket det lokale språket – alt annet ble sekundært i andres øyne. 

Overfokus på verbalt språk kan gi en trist start

Jeg mener at vi bør se hele mennesket med alle dets styrker, evner, gleder, opplevelser og kompetanse, for våre nye landsmenn kan språk, bare ikke vårt språk. Dersom vi altså fortsatt akter å se disse menneskene på lik linje med oss, på samme måte som vi selv ønsker å bli respektert, anerkjent og inkludert når vi havner på ukjente sletter. Og dersom vi tross språkbarrierer eller bekledning velger å bruke det universelle språket, nemlig kroppsspråk – ved å smile, hilse, se. For når vi tar mennesker inn i varmen, tror jeg selvrespekten ivaretas, og ikke minst følelsen av å være mer enn et resultat av hvorvidt du behersker et lokalt språk eller ikke. 

Faren i mine øyne blir da at de første opplevelsene ikke blir gode, at samfunnet oppfattes som kaldt. Det blir feil ettersom nordmenn er kjent for å være gode, omtenksomme og behjelpelige, både på arbeidsplassen og andre arenaer. 

Det heter «oss alle»

Deretter ligger også innsatsen hos nye landsmenn med å lære språket og delta i storsamfunnet gradvis. 

Videre observerer jeg, spesielt i jobben som lege i psykiatri at det ikke bare er nyankomne mennesker som føler seg ekskludert – eldre etnisk norske herrer, så vel som unge norske kvinner deler også en bekymring rundt at samfunnet krever et spesifikt løp som ikke enhver makter å fullføre. Det være seg hva utseende, materielle goder, studier eller idrett angår. Utenforskapet er en farlig følelse, da den kan være tilstede selv om vi er blant mange mennesker. 

Så kanskje er vi veldig like, tross de overfladiske ulikhetene, med de samme ønsker om å bli sett og respektert. Kanskje stemmer det at «like barn leker best» fordi vi mennesker er veldig like når vi først skreller vekk de overfladiske illusjonene om «oss og dem». Det er nok heller riktig med «oss alle sammen på en felles planet, med felles grunnleggende ønsker og behov». 

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.