Foto: Firuz Kutal
«Vi er mange rundt omkring i verden som sliter med ensomhet, sorg, identitetskrise, fremmedfølelse og språkforvirring i utlendigheten vår.»
133Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected] 

Det er fredag 13. mai 2022, men for meg er det slett ingen ulykkesdag. Tvert imot. Jeg er på vei til Norge for første gang på over to år, og selv ikke fredag den 13. skal klare å ødelegge den euforiske gleden jeg føler der jeg sitter på flyet som skal føre meg til moderlandet. 

Jeg ville ikke innrømme for hele verden hvor ensom jeg var

Pandemi og helseutfordringer er årsaken til at det har tatt så lang tid, og for ei innvandrerkvinne bosatt i verdens flateste land med verdens korteste kystlinje, er det bare så altfor, altfor lenge siden fjell, fjord og familie. 

Det hadde tydeligvis familien i moderlandet skjønt, så da jeg fylte femti mot slutten av det forrige året, sponset de flybillett til Bergen. Der bor kusina mi, hun som er skyld i at jeg har mast og skrevet om integrering de siste 10-15 årene.

«Du må begynne å blogge om hverdagen din i Belgia!» maste hun i hver telefonsamtale mens jeg tøt ørene hennes fulle med klaging og syting om hverdagens utfordringer med språklæring og kulturlæring. 

Jeg, derimot, lurte seriøst på hvem i alle dager som ville gidde å lese om de kulturelle og språklige nederlagene jeg opplevde omtrent daglig. Dessuten hadde jeg ikke noe særlig lyst til å innrømme disse problemene offentlig, for jeg hadde en sterk mistanke om at jeg var alene om dem. At jeg var eksepsjonelt treg som ikke klarte å lære dette hersens franske språket fort nok. Jeg ville ikke innrømme for hele verden hvor ensom jeg var, og at jeg drømte om ei venninne jeg kunne skravle og drikke kaffe med. På fremmedspråket mitt. At jeg var så desperat at jeg omtrent vurderte å stoppe fremmede kvinner på gata som så hyggelige ut, for å spørre dem om de ville være venninna mi. 

Jeg ville heller ikke innrømme at jeg på et tidspunkt sluttet å telle avslagene på jobbsøknadene med den evinnelige begrunnelsen om at jeg ikke var flytende nok i fransk, mens det jeg egentlig trengte for å komme opp på neste nivå språkmessig, var nettopp det de ikke ville gi meg: En jobb. 

Vipps-løs i Norge

Heldigvis ga hun seg ikke, hun der kusina mi. Takket være henne har jeg, gjennom blogg, romanutgivelse og foredrag, forstått at det faktisk ikke nødvendigvis er meg det er noe galt med, men at vi er mange rundt omkring i verden som sliter med ensomhet, sorg, identitetskrise, fremmedfølelse og språkforvirring i utlendigheten, uansett årsak til migrering.

Da flyet mitt endelig lander på norsk jord, kjenner jeg en salig ærbødighet spre seg i hele den stakkars kroppen som er utsultet på brunost, vafler og kjær familie. Tungebåndet gleder seg til å løpe løpsk på morsmålet sitt. Nå skal det snakkes og fortelles om alt som har skjedd i alles liv siden sist, på norsk (!!) og latteren skal runge langt innover fjord og fjell. 

Idet jeg går ned trappene fra flykabinen og føttene mine endelig treffer mitt elskede, norske moderland, vurderer jeg et veldig raskt øyeblikk å kysse bakken, men klarer heldigvis å hanke meg inn i siste liten. Jeg har fortsatt vettet i behold til tross for snart 20 år i utlendighet.

På Flesland blir jeg møtt med norske flagg, melkesjokolade og gode klemmer fra fine folk. Og så går det slag i slag med skravling, latter og rødvin til krampa tar oss på morgenkvisten. 

Etter en begivenhetsrik helg med god, gammeldags, norsk fest som varte til lenge etter at sola hadde stått opp, kom mandagen og vertskapet måtte på jobb. Selv skulle jeg inn til byen og treffe ei kjær niese som det også er altfor lenge siden jeg har sett. Pandemi har nok tært litt ekstra på oss i utlendigheten. 

Inn til byen må jeg ta buss, og i denne digitale tidsalderen er det ikke bare, bare å kjøpe billett på en norsk applikasjon når du kommer fra utlandet og hverken har norsk bankkonto eller Vipps. Jeg skal ikke gå i detalj, men altså hallo Bergen by, det er umulig å kjøpe billett på appen deres dersom du kommer fra et annet sted i verden og ikke har tenkt på å ta med bank ID-brikken til banken der du kommer fra fordi du aldri bruker den lenger siden bankappen til din lokale bank brukes til slikt, som selvsagt ikke funker i Norge. Så der. Noe må gjøres. 

Mer enn en mann med godt humør

Vel, jeg befant meg et sted, om ikke akkurat i gokk, så i hvert fall langt unna steder hvor jeg kunne få hjelp til å kjøpe billett på annet vis, og den stakkars niesen min prøvde fortvilet å hjelpe den gamle tanta si via telefon. Men vi kom ingen vei, og ble til slutt enige om at beste strategi var å rett og slett stille seg på bussholdeplassen, skru på sjarmen, og sende noen fortvilte bønner til universet om at førstkommende buss ble kjørt av en bussjåfør i godt humør. Jeg tok på meg litt ekstra parfyme for å være på den sikre siden.

Og jeg ble bønnhørt. Bussjåføren var ikke bare i godt humør, og lot meg reise gratis inn til Bergen sentrum, men han viste seg dessuten å være en sånn som meg: Innvandrer! Han ba meg sette meg slik at vi kunne prate mens han drevent førte bussen gjennom det intense regnværet mellom de syv fjell, og jeg kjente beundringen stige mens jeg hørte ham fortelle gebrokkent på mitt morsmål om sin ferd til moderlandet mitt. Han forteller om familien sin, barna sine og hvor stolte han er av dem, om hvor godt han trives i Norge og hvor mye han elsker å feire 17. mai. Og om hvor mye han elsker jobben sin. 

«Jeg får treffe så mange hyggelige mennesker, jeg liker det, og jeg liker å hjelpe dem som trenger det hvis jeg kan,» sier han, noe undertegnede er et levende og ferskt eksempel på. 

«Du vet det», fortsetter han, «der jeg kommer fra hadde jeg en jobb hvor jeg kunne hjelpe mennesker på en annen måte, for der var jeg advokat. Jeg likte det veldig godt.»

«Kan du ikke jobbe som advokat her?» bryter jeg inn, selv om jeg selvfølgelig allerede vet svaret.

«Nei, jeg er for gammel til å lære norsk så godt at jeg kan bruke det som advokat … Det er vanskelig å bruke språket på en abstrakt måte med det nivået jeg har, men det gjør ingenting. Jeg er trygg her i Norge. Familien min er trygg. Og det er det viktigste.»

Med disse ordene har vi kommet vi frem til siste stopp, og jeg ser niesen min på bussholdeplassen. Idet jeg går av klar for å gi tantebarnet mitt en skikkelig god gjensynsklem, takker jeg inderlig for hjelpen og ønsker ham god 17. mai-feiring. Han ler et hjertelig «det skulle bare mangle», vinker og smiler før han slipper på nye passasjerer som sannsynligvis er helt uvitende om at en bussjåfør er så uendelig mye mer enn en mann med godt humør. 

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»

Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»

Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.