Foto: Firuz Kutal
«Jeg har heller fokusert på hvem jeg vil være, fremfor hvor jeg kommer fra»
193Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]

Når du spør meg hvor jeg kommer fra vil svaret ofte være Drammen. Det er her jeg er født og oppvokst. Når du spør meg hvor jeg egentlig kommer fra, syns jeg det er unødvendig å forklare deg om blomstene og biene.

Hva vil det si å være norsk?

Det er to måter å være norsk på. Enten er du født norsk, eller så blir du norsk. Dine opplevelser av tilknytning til Norge er med på å definere hvorvidt du føler deg norsk eller ei. For noen må lakserosa pass til for å få den følelsen. Passet betyr ikke at følelsen av tilhørighet kommer automatisk. Det betyr at kravene om norsk statsborgerskap er oppfylt. 

Andre kjemper om å bevise sin tilhørighet og tilknytning til Norge for å ikke bli kastet ut eller vende tilbake til det eneste de kjenner. De av oss som ikke identifiserer seg som norsk lenger bør bli hørt fremfor dømt. Jeg tolker det som at de har kjempet sin kamp og valgt å gi seg. Ikke nødvendigvis at de har gitt opp, men kanskje fordi livet er så mye mer enn å kjempe for aksept og tilhørighet til det norske samfunnet.

La meg definere hvem «de av oss» jeg sikter til. Generasjonsinnvandrere (første, andre og tredje), minoritetsspråklige, flerspråklige, fremmedspråklige (ja, det er fortsatt noen som bruker begrepet), norskfødte med innvandrerforeldre, flerkulturelle, multikulturelle,

bindestreksbarn, third culture kids, utlendinger – og enda flere hvis jeg legger til innvandringsstatus som arbeidsinnvandrere, asylsøkere, flyktninger, de som kommer som del av familiegjenforening og sikkert enda flere. Norge trenger ikke oss og dem og flere definisjoner for å skille oss fra hverandre. Der er evig nok med «de av oss».

Selv om jeg er født og oppvokst i Norge er jeg ikke født med følelsen av tilhørighet. Det har vært et strev som bindestreksbarn, med forsøk på å innfri to kulturers forventninger. Som liten fornorsket jeg navnet mitt for å gjøre det enklere for mine klassekamerater. Jeg husker dagene hvor brunost smakte vondt sammen med andre skjellsord og latterliggjøring av mitt navn.

Jeg husker Nelly, min etnisk norske nabo som jeg kalte bestemor. Hun var en støtte for vår familie, hun hentet og passet på meg etter skoletid og bakte gode krumkaker. Da jeg flyttet og byttet skole i fjerde klasse, hadde jeg et behov for å presentere mitt navn slik det faktisk uttales.

Jo eldre jeg ble desto mer lengtet jeg etter å knytte relasjoner til andre som så ut som meg og som kunne forstå mine kulturelle utfordringer. Det var ikke nok å identifisere meg med disneyfigurene Jasmine og Pocahontas. Strevet med å passe inn i to kulturer vokste, og jeg hadde ingen å prate med. 

Når du spør meg hvor jeg egentlig kommer fra, syns jeg det er unødvendig å forklare deg om blomstene og biene.

Dette fulgte meg til videregående og høyere utdanning hvor jeg skrev særemne om kulturforskjeller og bacheloroppgave om bosetting av flyktninger. Støtte fant jeg, og finner jeg, fortsatt i bøkene til forfattere som Shazia Majid, Loveleen Brenna, Kamzy Gunaratnam, Abid Raja, Zeeshan Shakar og Nancy Herz for å nevne noen. Søket etter tilhørighet førte meg til frivillighetsarbeid på asyl- og flyktningfeltet og arbeid som norsklærer for voksne innvandrere. Jeg er også en av de som i frykt for å ikke bli innkalt til et intervju basert på min flerkulturelle bakgrunn, kan ringe en arbeidsgiver for å spørre om mine muligheter for innkallelse.

Det er typisk norsk å snakke om tilhørighet til Norge

Det året jeg bodde i London var «Norge» et godt nok svar i møte med nye mennesker da jeg ble spurt om hvor jeg kom fra. Det senket skuldrene mine selv om jeg var forberedt på en lengre forklaring av mine røtter. Jeg er takknemlig for min oppvekst med to kulturer, hvilket har beriket og utvidet min verden med blant annet språk og kulturforståelse. 

Det har samtidig vært en indre kamp hvor jeg har forsøkt å sette ord på min identitet. Det fine med å være flerkulturell er blomsterengen hvor jeg kan plukke med meg røtter fra begge kulturer og dyrke min egen blomsterhage. Den indiske, kollektivistiske tankegangen har lært meg å vise kjærlighet og omsorg. Om å stille opp for hverandre. Den norske, individualistiske tankegangen har lært meg å være tålmodighet og velge min egen vei.

Når jeg forteller at jeg bor med familien, korrigerer andre det til «du bor hos foreldrene dine». Hvorfor er det slik at før vi fyller 18 så bor vi med foreldrene, og blir vi boende som voksne, så bor vi hos foreldrene? I typisk norsk sammenheng tolkes det som tegn på manglende selvstendighet. For meg betyr det å ivareta familiesamholdet, det er et valg jeg har tatt. Det er ikke en norsk verdi jeg føler meg presset til å følge. I hvert fall ikke med tanke på hvor mange mennesker som er ensomme i Norge og antallet som har økt under pandemien.

Hvem vil du være?

Tanken på hvordan mine nieser og nevøer, med foreldre som er født og oppvokst i Norge, kommer til å definere seg selv, slår meg. Jeg spurte min lille niese om hvem hun vil være når hun blir stor. «Jeg vil være meg selv», svarte hun. Og det håper jeg virkelig hun får være.

Definisjonsmakten ligger i våre hender. Hvordan jeg velger å identifisere og for hvem, er helt opp til meg. Jeg har akseptert at jeg ikke kan og vil tilegne meg kunnskap og erfaring på lik linje i begge verdener. Jeg har akseptert at jeg ikke trenger å definere meg som enten det ene eller det andre. Det går fint an å være stolt av flere kulturer samtidig. Jeg har heller fokusert på hvem jeg vil være, fremfor hvor jeg kommer fra. Jeg vil, som min lille niese, bare være meg selv.

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.