Foto: Firuz Kutal
Jeg er fra flere steder, jeg kan flere språk og forstår flere kulturer. Det kan jeg svare når jeg blir spurt hvor jeg kommer fra.
205Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]

Det er mye usikkerhet rundt hvorvidt det er greit eller ikke å spørre mennesker med en annen etnisitet eller opprinnelse hvor de kommer fra. I debattinnleggene «Norskhet med bismak» og «Hvor er du fra?» (sistnevnte publisert i Utrop den 11. juni), som hhv. Knudsen og Ofstad har skrevet, drøftes denne problemstillingen. Personlig har jeg funnet en annen måte å leve med dette på, som jeg ønsker å dele i håpet om å inspirere andre.

Blir spurt hvor vi kommer fra uansett hvor vi er

Det er ingen tvil om at vi mennesker streber etter tilhørighet. Det at vi kommer fra et annet land blir ofte avslørt av vår hudfarge, måten vi snakker norsk på eller navnet vårt. Det å ikke bli ansett for å være norsk nok, vil kunne oppleves like sårende om vi er barn, ungdom eller godt voksne mennesker. 

Vi vil kunne føle at vi ikke hører til her, at menneskene rundt oss ikke ønsker oss her og at det er et skille mellom dem og oss. Vi som er født eller har levd mesteparten av vårt liv i Norge, men har familiebakgrunn fra andre land, opplever gjerne at vi føler at vi ikke hører til noe sted. Mange kan ha et behov for å tilhøre og bli fullverdig anerkjent av et lokalsamfunn, eller en nasjon. Men for oss som har flyttet, vil dette ikke være mulig, fordi uansett hvor vi er i verden, så vil vi bli spurt hvor vi kommer fra. 

Vi som i Norge kanskje ville svart, Somalia, Italia, Albania etc. hører oss da svare: «Norge!». Men samtidig vil en indre stemme kunne snakke til oss og si at dette ikke er sant, at vi lyver, at vi ikke hører til noe sted. Dette kan bli til en stor belastning for mange.

«Spaghettifresser!»

Men hva om vi ser på dette utenfra, om vi snur på dette og ser på det fra et ressursperspektiv? Personlig tenker jeg at det finnes en helt annen måte å se dette på. Dersom vi forskyver fokus fra det vi ikke er til det vi faktisk er, da er vi ikke lenger fra intet sted; da er vi fra flere steder, vi kan flere språk og forstår flere kulturer. Vi er en ressurs, vi er ikke alene, og vi finnes overalt. I tillegg tenker jeg at det ville kjennes mye bedre om vi bli spurt om: «Hvilken bakgrunn har du?», som ville åpne for et langt større spekter av svar.

Jeg begynte tidlig å tenke i slike baner. Det var min overlevelsesstrategi. Mine foreldre er østerrikske, men jeg er født i Iran, der min far arbeidet for FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Før jeg var tre år gammel flyttet min familie til Roma. Før jeg var syv år hadde jeg byttet barnehage og skole fire ganger. Jeg begynte i en italiensk barnehage uten å forstå italiensk, etter ett år ble jeg plassert i en amerikansk førskole uten å kunne engelsk. Da denne skolen flyttet til den andre delen av byen, begynte jeg i en engelsk skole i nærområde, og da jeg hadde fylt seks år startet jeg på den tyske skolen. 

I den engelske skolen trodde medelevene at jeg skulle til «Australia», når jeg ble spurt hvor jeg skulle på ferie og jeg etter hvert hadde lært meg å svare «Austria». Men «Austria» var det ingen som kjente til, da måtte det jo være Australia. 

I Italia drømte jeg om å høre til i de østerrikske Alpene, jeg gikk lei av å bli skjelt ut av den eldre italienske generasjonen som var tydelig preget av verdenskrigene. Jeg minnes episoder der jeg snakket tysk med en skolevenninne på en offentlig buss, og folk sa at vi burde skamme oss. Bestemoren til min italienske bestevenninne, kunne ikke gjenta ofte nok at østerrikere var slemme (Cattivi questi austriaci!). Men i Østerrike var det ikke bedre heller, fordi der ble jeg kalt for: «Spaghettifresser!», som er et skjellsord, «fressen» er det nemlig bare dyr som gjør.

Plass til både nasjonal og universell identitet

Som barn gikk jeg etter hvert lei av å føle at jeg ikke hørte hjemme noe sted. Jeg begynte å tenke hva som kunne være min minste fellesnevner med andre mennesker på denne jorden. I passet sto det Østerrike og jeg bodde i Italia. Jeg tenkte at jeg var europeisk. Men dette stemte ikke heller, fordi jeg var født i Iran. Det var da jeg bestemte meg for at jeg tilhørte denne planeten. Til og med i dag er det det jeg svarer på spørsmålet om min opprinnelse.

Personlig tenker jeg at det er rom både for den nasjonale identiteten og stoltheten som definerer mange mennesker i dag, og den universelle identiteten og stoltheten som preger oss alle. Vi er mennesker i en mangfoldig verden som er i bevegelse.

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.