– Kvinnehelse handler om noe viktigere og dypere enn å være stram i maska, puppa og rumpa. 
Foto: Firuz Kutal
«Rynkene representerer livet vi har levd. Vi setter pris på dem og har jobbet hardt for å få hver og en av dem.»
150Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected] 

Det er lunsjpause på skolen. I et av klasserommene – på andre plass i tredje rekke – sitter en jente som ikke spiser. Hun ser blek og sliten ut. Jeg går bort og spør henne hvorfor hun ikke har med mat i dag, og om jeg skal skaffe henne noe å spise. Hun svarer kort at hun slanker seg fordi hun føler at hun er større enn de andre jentene i klassen. 

Kvinner med sjåvinistiske menns idealer

Etter lunsjen starter gymtimen. Etter timen er det mange jenter i klassen som nekter å dusje fordi de ikke er fornøyd med kroppen sin. De er redde for å bli mobbet hvis de viser fram en naken kropp i dusjen. Ikke minst gjelder det henne som driver med selvskading. 

En annen har anoreksi og kommer nesten ikke på skolen på grunn av flere innleggelser og manglende krefter. En tredje kaster opp etter at hun har spist alt hun har lyst på i kantina. Disse ungdommene jeg forteller om her er unge jenter som ser opp til dere, Pia, Vanessa og Synnøve – dere som brant for skjønnhetsklinikken på Frogner, dere som hevdet å arbeide med kvinnehelse. Skjønner dere alvoret, eller?

Jeg liker dårlig å angripe eller kritisere andre ressurssterke damer som jeg respekterer og ser opp til, men akkurat nå har dere tre skuffet meg både som mor, som kvinne midt i førtiårene som snart – per deres definisjon – er et bilvrak med mindre jeg har råd til ulike behandlinger på deres klinikk, og som lærer i Osloskolen for mange unge flotte jenter. 

Blant disse jentene er det mange som har potensialet for å bli gründere, politikere, toppledere, idrettsutøvere, forskere, statsministere, håndverkere eller rett og slett sunne, fornuftige mødre. Men dette er visst ikke det viktigste i deres verden, Pia, Vanessa og Synnøve, fordi suksess ifølge dere handler om å se ut som en Jaguar E-type, heller enn et bilvrak. En sexistisk, nedsettende og frekk sammenligning som bare sjåvinistiske menn med manglende oppdragelse bruker om kvinner for å gjøre dem til objekter og behandle dem som sine eiendeler. Hvordan våger dere?

Kvinnehelse møter «anti-aging»

Ikke nok med det at dere snakker nedsettende om andre kvinner; dere misbruker også den viktige kampen for kvinners helse for å drive butikk og markedsføre klinikken på Frogner. Kvinnehelse handler om noe viktigere og dypere enn å være stram i maska, puppa og rumpa. 

Misforstå meg rett – hvis en kvinne velger å investere noen kroner og fikse på kroppen sin for å føle seg bedre, er det så klart hennes rett og hennes kropp. Jeg dømmer ikke kvinner som gjennomgår disse behandlingene og inngrepene. Men for guds skyld, hold dere unna begrepet kvinnehelse når intensjonen er å tjene penger på dyre quick-fix som et veldig smalt segment av kvinner i samfunnet vårt kan betale for.

Mange av deres medsøstre er ikke født like pene og privilegerte som dere og tør ikke å snakke åpent om sin seksualitet. De har kanskje ikke rett til selvbestemt abort eller har betraktelig lavere livskvalitet på grunn av kvinnesykdommer. I mellomtiden driver dere og snakker om rynkebehandlinger, anti-aging, peeling, muskelbygging og ikke-invasiv fettreduksjon. Dette er en pinlig kunnskapsløs kommunikasjon, dessverre. Jeg vil nok anbefale dere å ansette en kommunikasjonsrådgiver som vet hva hen snakker om.

Bli snille og empatiske mennesker

Den offentlige debatten den siste tiden har tydelig vist at mange ressurssterke kvinner i samfunnet vårt er stolte av rynkene sine. Rynkene representerer livet vi har levd. Vi setter pris på dem og har jobbet hardt for å få hver og en av dem. Vi dømmer ikke andre medsøstre som ønsker å glatte dem ut så lenge det er deres personlige valg og at det får dem til å føle seg bedre. Men dette har blitt en stygg industri hvor målet er at alle skal se like ut og strebe etter et umulig ideal. Hva med det unike? Hva med det å tørre å være annerledes og være fornøyd med å være seg selv? 

Har dagens unge jenter egentlig tid og krefter til å tenke på eller gjør noe fornuftig midt i det utseendehysteriet vi lever i? Mange av dem har lav selvtillit, negativt kroppsbilde og ønsker så gjerne å se like pene ut som dere, koste hva det koste vil. 

Som lærer til mange flotte jenter ønsker jeg at de skal være takknemlig for god helse, den magiske kroppen sin og alle mulighetene de har foran seg i livet. De bør være opptatt av å spise næringsrik mat, bevege seg, ta vare på seg selv, le masse og framfor alt være snille, empatiske mennesker som er rause og bryr seg om andre. Jeg ønsker ikke minst at de skal skjønne at de er verdifulle fordi de er seg selv uansett størrelse, farge eller evner. 

Ingen Jaguar på meg

Så, Pia, Vanessa og Synnøve, jeg må til slutt skuffe dere og si at jeg nok kommer til å ende opp som ‘Rent-a-wreck’ og ikke Jaguar. Og selv om jeg skulle ha ønsket om å la meg behandle på en luksuriøse klinikk på Frogner, hadde det ikke latt seg gjøre. Som lærer på Mortensrud tjener jeg dessverre ikke nok til det. Så – nå som jeg nærmer meg femtiårene og overgangsalderen, får jeg vel bare innstille meg på å leve resten av livet som et gammelt vrak og en visuell forurensing som ikke er verdt å se på en gang, til tross for alt jeg yter i min hverdag på mange områder.

Hilsen fra et bilvrak til tre stramme Jaguarer

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.