En tiggers situasjon lar seg sjeldent romantisere, forteller Mirjana Zivanovic.
Foto: Firuz Kutal
Ideen om at man kan trekke noe positivt ut av absolutt alt er ikke alltid så lett å sette ut i livet.
98Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]   

På veien til jobben ser jeg den samme rumenske tiggeren hver dag. Det har alltid vært slik at folk i hastverk har prøvd å holde flere meters avstand til han, slik at disse bevegelsene danner regelmessige buer rundt han. 

Jeg fikk inntrykk av at de skydde han som pesten, men nå, under pandemien, tenkte jeg: «Jøss, tiggere er veldig lite utsatt for smitten, for ingen vil berøre dem! Det finnes sannelig positive sider ved alt!» 

I neste øyeblikk så jeg, til min overraskelse, at en passerende mann med blondt hår ikke dannet noen bue idet han passerte tiggeren. Nei, han stoppet helt opp, bøyde seg framover, slik man gjør før et kraftig nyseanfall, og spyttet på han. 

«Nei vel, det finnes likevel ting her i livet som man faktisk ikke kan trekke noe positivt ut av», tenkte jeg rolig, slik en metodisk, veløvd akademiker gjerne gjør, og tuslet videre til min trygge arbeidsplass.

Andre tekster i samme serie:
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.