Foto: Firuz Kutal
Det eneste hun hadde med seg var et hjerte som hadde sett ondskapen
26Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected] 

De telles ikke med som sårede eller drepte i Ukraina-krigen. Men de er blitt frarøvet sitt sosiale liv, og deres fremtid er mørknet. 

Håp

På en hybel i Odessa bodde en ung jente som var klar for det siste året på universitetet. Klar for å starte voksenlivet, bli selvstendig og være til nytte for samfunnet. Men den 24. februar ble lokalsamfunnet hennes bombet til ruiner. 

Og med dét ble hennes fremtid revet bort. Ødelagt. Knust. I ruinene la hun fra seg skolehverdagen, bildene og det hun hadde av planer. Hun måtte ut. Det var ingen trygg fremtid i Ukraina. 

Jeg fikk æren av å bosette denne jenta. Øynene hennes minnet om stjernene en sen novemberkveld. De ga meg håp. Bagasjen hennes var lett, nærmest tom. Slik hun selv ga uttrykk for. Helt tom. Det eneste hun hadde med seg var et hjerte som hadde sett ondskapen. Men hun lot seg ikke kneble. Hun lot seg ikke stoppe. 

Vis deg fra din beste side

Og hjertet skal fylles med nye fremtidsutsikter, og smilebåndet skal heves, slik ruinene i Odessa også skal reise seg. Hun skal skrive en ny fremtid, i et nytt land, i et nytt samfunn. Og vi, jeg og du, er med på skrive historien om denne fremtiden. Hvordan vi møter denne jenta, hvordan vi viser vår omsorg, vil være avgjørende for hennes utsikter. 

Neste gang du møter en flyktning, uansett bakgrunn eller hudfarge, vær vennlig. Vis deg fra din beste side. Du er ambassadør for staten Norge, og de er praktikantene. 

Ingen hederspris når krigen er over

Flyktningene jeg lytter til, trenger å snakke og å tenke høyt, for det er slik folk tenker. Folk har behov for å tenke. Ellers går de blinde omkring og faller inn i det destruktive. Når folk tenker, stimulerer de virkeligheten og planlegger hvordan de skal opptre i den. Gjør de en god nok jobb med stimuleringen, kan de finne ut hva de dumme tankene prøver å fortelle. Slik kan vi identifisere dem og luke dem ut, slik at de ikke vokser. Men det krever at jeg lytter, oppriktig og ærlig. Jeg kommer ikke med innvendinger eller egne bekymringer. Jeg lytter. Kun lytter. 

Deretter ser jeg hvordan flyktningene føler seg lettere etter å ha blitt lyttet til. Jeg ser hvordan smilet til jenta dukker opp, akkurat som solen etter en regnfull dag. Smilebåndet hennes er som en skuddsikker vest, en vest ingen kan rive fra henne. Selv ikke ondskapens dager. Selv ikke Putin. 

Jenta er ikke en fallen soldat, en som blir registrert som «antall drepte». Hun får ingen hederspris når krigen er over. Men hun er en soldat, en kriger. Hun har holdt motet og håpet oppe. Dét krever styrken til en soldat, en kriger. 

La oss lytte til flyktningene, la oss vise vår omsorg og kjærlighet.

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.