Sørasiatiske tradisjoner lever i Norge, og har gjort det lenge.
Foto: Firuz Kutal
Med unntak av forbigående konkurranse, var det ganske bra å ha patent på å være norskpakistanere på skolen min.
191Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]   

Jeg pleier å si at jeg «nesten» er født og oppvokst i Oslo. Bare nesten, siden jeg først kom til Norge som tiåring og begynte i fjerde klasse på Majorstuen skole i 1980. 

Kastet nedover på rangstigen

På hele skolen, som da var en kombinert barne- og ungdomsskole, gikk det i alt tre norskpakistanske søsken. Det vil si, helt til jeg og broren min dukket opp og ødela idyllen for trekløveret. Før vi to gjorde vår inntreden, er jeg sikker på  at de tre kunne lire av seg hva som helst, kalle det for pakistansk kultur eller «religiøst betinget» og slippe unna med alt mellom himmel og jord. 

For hvordan ellers ville en 100% etnisk norsk skole, på beste vestkant, på begynnelsen av 1980-tallet oppdage at det ved en eid-feiring holdt med kun èn fridag og ikke tre? Eller at «paratha»-rull med minst fem spiseskje sukker ikke var en typisk pakistansk matpakke. For ikke å snakke om alle fridagene hver gang en onkels søsters nieses fetter gikk bort  eller giftet seg.

Selv om vi nå var blitt fem stykker med svart hår og litt brunere hud enn de resterende på skolen, kunne vi fortsatt briljere med å være det mest eksotiske i hele skolegården. Vi fikk alle ofte mye ros for å være skoleflinke og lære oss språket raskere enn forventet. Det vil si helt til enda et  søskenpar med indiske aner, som mest sannsynlig hadde masterutdanning i sikte, fikk oss til å fremstå som analfabeter fra en bygd nede i Punjab. Vi pakistanere måtte pent nøye oss med å havne nederst på rangstigen blant elever med kompliserte fornavn og enda mindre forståelige etternavn. 

Bollywood på Majorstuen

Men  heldigvis varte ikke dette altfor lenge. Skolen startet opp med en såkalt innføringsklasse med unge gutter som nylig hadde kommet til Norge fra Pakistan. Og vipps rykket vi fem fra «mest sannsynlig dagdrivere» til «mindre sannsynlig  sosialklienter». For det viste seg at ingen av gutta fra Pakistan kunne ett eneste ord på norsk og at enkelte av dem var mer besatt av å opprettholde sine ulike Bollywood-karakterer i hvert bidige friminutt enn å sympatisere med språklærerens brennende engasjement for integrering. 

Og det var helten – ’Hero’ – som sjarmerte de helnorske jentene i senk med sin vakre, svarte og fyldige hårsveis som han så seg nødt til å gre hvert femte minutt med kammen som han trakk opp fra baklommen. Den tøffe og litt overdådige kjeltringen – ‘Villain’ – ikledd en blank, svart skinnjakke, som han mest sannsynlig hadde kjøpt i Tax Free-butikken på flyplassen i Karachi på vei til Norge. Han var alltid omringet av tre-fire gutter som hadde funnet sin gudegitte rolle som underdanige lakeier. Med andre ord, for en snau halvtime ble skolegården på Majorstuen skole daglig transformert til en miniatyrkopi av et Bollywood-studio i Bombay. 

Det hele var fullkomment når den unge og populære mattelæreren bestemte seg for å gjøre seg enda mer populær ved å la gutta få spille bhangra-musikk på sin bærbare kassettspiller i rød plast som veide mindre enn de fire tykke og tunge batteriene den gikk på. 

Loff og Hubba Bubba 

Da jeg begynte i syvende, fikk vi utlevert skolens egne ID-kort i myke plastlommer med bilde og navn. Dette var kort som vi kunne vise frem hvis vi ønsket å gå ut og inn av skolegården i storefri. Vi følte oss så til de grader privilegerte, at vi aldri lot sjansen gå fra oss når vi fikk mulighet til å gni  dette inn i ansiktet på sjetteklassingene. 

Rett utenfor skoleinngangen lå det et bakeri der mange av oss pleide å kjøpe en halv nybakt loff hver for to kroner og femti øre. Litt usikker på om det kun er nostalgien i meg som prater, men jeg har aldri smakt en mer perfekt loff enn den fra bakeren på Majorstuen. Den feilfrie skorpen og den smøremyke innmaten gjorde at vi aldri savnet pålegg. 

Til dessert var det alltid  noen på trinnet som hadde med seg Hubba Bubba eller Bugg som vi «tok kjappas» på. Det foregikk ved at de populære tyggegummiene, som var innpakket i porsjonsbiter, ble kastet høyt i været av eieren mens vi andre  hoppet febrilsk rundt for å prøve å fange en bit. 

En herlig tid å vokse opp i

Ungdomsskolen var en tid da både gutter og jenter i niende «hoppet sommerfugl» med strikk om sommeren. En tid da Poco Loco var det eneste reelle klesmerket vi visste om, og alle gikk med brune skinnsekker som de kuleste lot sine venner skrive personlig hilsen på. 

Jeg husker fortsatt de hvite, små babyskoene i skinn som hang bak på sekkene. Og da f-ordet kom til Norge gjennom hip hop kulturen og selv ikke de tøffeste av elevene turte å bruke det på skolen. Og jeg husker alle gutta som startet, og mest sannsynlig også avsluttet, sin kriminelle karriere med å spraye graffiti i t-banetunneler og på høyblokker. Og alle hockeysveisene, pannebåndene, skateboardene, jo-joene og  walkman som vi ikke kunne unnvære som fjortiser. 

Til dagens ungdom vil jeg med hevet hodet proklamere at den siste tidens dyrking av 1980-tallet både på skjerm, i moteverden og i musikksjangeren nok en gang beviser at dette var en herlig og spennende tid å vokse opp i!

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.