Foto: Firuz Kutal
«Vi ser filmer via parabol, vi jobber, vi spiser mat, drikker vann, sover, våkner igjen – og gjør ellers som alle andre»
149Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected] 

– Hva gjør pakistanere i Norge?

Dette bredt anlagte spørsmålet ble kastet i fleisen på en anerkjent tv-reporter med opprinnelse fra Pakistan. Det var en illsint kvinne, med et tilnærmet satanisk bilde av muslimer og dertil hørende påvirkning på moderlandet hennes, som stilte spørsmålet. Denne reporteren har, meg bekjent, tidligere gjennomgått ganske mye, ikke minst da han ble fengslet og torturert av politiet i Pakistan. Han var på ferie der, med NRK-mikrofon i hånda, og ville dekke en politisk demonstrasjon.

Det har gått litt tid, men nå er i hvertfall jeg klar for å svare SIAN-damen:

Vi pakistanere gjør følgende i Norge:

Vi bruker mye tid på å fylle ledige leiligheter i boligblokkene på østkantens drabantbyer, blant annet ved hjelp av ektefelleimport. Og det blir stadig nye ledige boliger fordi nordmenn ikke liker krydderlukt i oppgangene sine.

Leting etter vår egen identitet er nokså tidskrevende. Her får vi drahjelp av andre innvandrere fra omkring 200 land.

Vi lager fremtidige leger ved å sette sammen par av høykvalitetsgener. Gen-jakt krever mye reising og møtevirksomhet i Pakistan. Det hender at vi slår sammen disse jaktturene med tur innom Mekka for å bøte på våre synder.

Heldigvis slipper vi tidkrevende diskusjoner i ekteskapene våre. Kvinner lager chapati og menn spiser chapati.

Noen ganger jager mullaer oss inn i moskeer for å stadfeste at Gud faktisk finnes, hvilket tar en del av vår tid. Stadfesting må skje minst fem ganger om dagen, ellers risikerer vi å miste troen.

Vi slåss mot NAV, og de blir slemmere og slemmere. De nekter oss uføretrygd. De mangler kompetanse på at vi har lidd store tap ved å forlate hjemlandet vårt.

Svært mye av tiden går også med på sørge for å holde kvinner tildekket og isolert. Våre sønner deltar aktiv i oppdraget med å få dratt hjem søstre, godt gjemt i Oslos kriker og kroker. Søstre, under opprør, ofte tar kontakt med gutter fra klassen. Slik drar de familiens ære ned i søla.

Den lille tiden som blir til igjen bruker vi på for å se filmer via parabol, jobbe som alle de andre, feire høytider, dukke opp uanmeldt hos venner og kjente, slå tilbake påstander om at det ikke finnes rasisme i Norge, overbevise vesten om vår kulturs overlegenhet. Og ellers driver vi jo en del med å spise mat, drikke vann, sove, våkne – og alt det andre som alle de andre i verden også gjør.

Med disse ordene håper jeg at SIAN-damen får en oppklaring i hva vi pakistanere egentlig driver med i Norge.

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.