Mennesker fra samme sted kan både plage deg og hjelpe deg, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Firuz Kutal
Noen ganger kan de som gjør deg vondt også bli din redning.
98Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected] 

Etter ganske lang tid som arbeidsledig i Libanon, ble jeg endelig innkalt til jobbintervju. I Libanon er det utrolig vanskelig å leve for alle syrerne, og ikke bare på grunn av fattigdom og økonomisk krise. For det er allerede et merkelig og dårlig forhold mellom libaneserne og syrerne som ingen helt kan forstå.

Hatet meg fordi jeg var syrer

Jeg nådde stedet for jobbintervjuet klokka 07.00, og ble en blanding av forbauset og stresset da jeg så sjokoladebutikken. Alt så for øvrig veldig pent ut, og det luktet godt av sjokolade og godterier. Og stressnivået dempet seg etter at jeg hadde sett sjefen, Karam. Han virket så utrolig snill, i motsetning til de ansatte som jobbet nede på fabrikken som lå rett under butikken. 

Heldigvis fikk jeg jobben, men på en fabrikk med noen rare folk. Noen virket sure, noen rasistiske og veldig få virket snille. Utsiktene til en god jobbhverdag luktet altså ikke like godt som butikken, Men jobbe måtte jeg, for å hjelpe meg selv og familien min.

Jeg dro ofte hjem gråtende til mitt lille rom, fordi jeg ble behandlet dårlig. Noen lurte meg hele tiden, andre plaget meg, og en jente sa rett ut til meg at hun hatet meg fordi jeg er syrer – selv om jeg var flink på jobb.

Jeg ble lurt

Dagene gikk og situasjonen ble enda vanskeligere, både på jobb og generelt for syrerne i Libanon, og jeg trivdes ikke – verken på jobb eller i Libanon. Jeg opplevde tyverier, og det var ingen lov som beskyttet syrere mot forbrytelser. Derfor måtte jeg gjemme alle mine penger, mer spesifikt 2000 dollar, hos den eneste snille jenta på jobb, og hun sa at det var trygt å gjemme pengene hos henne.

En tid etter, på vei hjem fra jobb, ble jeg stoppet og arrestert av politiet for at jeg ikke hadde oppholds- og jobbtillatelse i Libanon. Men de slapp meg ut dagen etter og krevde jobbtillatelse som kostet 200 dollar. 

I den samme tiden som alt dette skjedde, fikk jeg beskjed om at min bror ble fengslet i Syria, og at advokaten krevde mye penger for å kunne hjelpe. Jeg fikk også sparken fra jobben, fordi sjefen ikke ville få problemer med politiet. 

Alt det vanskelige kom samtidig, og jeg mistet håpet, ble arbeidsledig, og snart også hjemløs – altså dersom jeg ikke jobbet slik at jeg kunne betale leie for rommet mitt. Derfor kontaktet jeg jenta fra jobb for å få tilbake pengene. Da fikk jeg meg en overraskelse. Hun sa jeg aldri hadde gitt henne noen penger og at jeg ikke kunne bevise at hun hadde fått dem.

Hjelp fra uventet hold

De siste pengene mine tok slutt, og jeg befant meg i tillegg i en krise fordi flertallet av libaneserne jeg møtte gjerne var rasister og behandlet meg dårlig. Jeg måtte selge alle mine eiendeler og møbler for ikke å bli kastet ut av rommet mitt. 

Det var helt stille på rommet – som nå var uten strøm og møbler, og om noen dager ville jeg bli hjemløs. Jeg gikk gråtende til moskeen for å få varme i kroppen min. Og der skjedde noe magisk. 

Jeg satt meg ved siden av en mann på cirka 40 år. Han smilte til meg hele tiden, og til slutt kom han og snakket med meg. Han sa plutselig at han hadde en ekstra seng som skulle gis bort hvis jeg trengte den. Jeg ble sjokkert over dette, og sa ja med en gang. Han hjalp meg med å bære senga til rommet mitt, og der så han at jeg ikke eide noe. Han ristet på hodet og gikk. 

Den samme natta ringte han meg og inviterte meg på en kopp te. Da snakket vi sammen og jeg fortalte han om min situasjon. Plutselig kom en stor varebil med to menn. Mannen sa at kona ønsket seg nye møbler, og at han ville gi meg alle sine gamle møbler. Rommet mitt ble fylt av de nye møblene, men det hjalp jo ikke så lenge jeg ikke kunne betale leien min senest tre dager etter. 

Men så, blant eiendelene jeg hadde fått av mannen, fant jeg en pose med noen vinterjakker og inne i en jakke lå det 1000 dollar sammen med et ark der det sto skrevet: «Du fortjener det beste». Jeg gråt av glede, nå kunne jeg betale for leie og jobbtillatelse, og komme tilbake på jobb. Og jeg kunne hjelpe broren min i Syria. 

Når jeg ser tilbake på dette nå, ser jeg at rasismen ikke var et resultat av at menneskene jeg møtte var libanesere, eller av andre nasjonaliteter for den sakens skyld. For libanesere hadde påført meg smerte, men andre mennesker av samme nasjonalitet reddet også livet mitt. 

For sånn er menneskeheten. Vi kan være helt ulike – også når vi tilhører samme nasjonalitet. Det er den slags man kan lære mens man lager sjokolade i Libanon.

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.