Er integrering noe man påfører andre?, pålegger andre?, gjør mot andre? Er det noe man gjør sammen? Begrepet er brukt av mange – og har muligens mistet verdi.
Foto: Firuz Kutal
– Jeg syns nesten det burde vært et krav at de som står for integreringspolitikken burde ha studert psykologi og bodd og levd i et annet land enn Norge over tid.
545Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]     

Integrering har blitt et populært begrep i vår tid, og de fleste forbinder det med noe positivt. Det gir assosiasjoner til sosial inkludering og er en slags invitasjon til å bli med. Men hva legger man egentlig i ordet integrering, og hvilke konsekvenser har dette for den som for enhver pris skal «integreres», som om dette var et verb som beskriver noe man «gjør mot noen»? 

Et angrep på den jeg er

Jeg flyttet i 2009 til India. Jeg flyttet alene og giftet meg siden inn i en indisk familie. Jeg kjente ingen. Jeg var veldig ung og jeg sto som en fremmed i en helt ny kultur. Jeg ble tidlig fortalt, både på en raus og inkluderende måte, hvordan jeg skulle oppføre meg, hva jeg burde unngå av for eksempel samtaleemner og hvem jeg burde holde meg unna. Jeg ble også smilt vennlig til og irettesatt hvis jeg sa eller gjorde noe feil. Jeg prøvde så godt jeg kunne å passe inn, få meg venner og bli en del av samfunnet. Men jeg opplevde tidlig at det var lettere sagt enn gjort. 

Som ungdom i Norge følte jeg meg alltid utenfor. Jeg var åndelig, elsket farger og følte meg aldri så tøff og sporty som de andre. Jeg begynte å drømme om en annen kultur. Et sted å høre til. Det var dette jeg trodde jeg hadde funnet i India. Men jeg oppdaget tidlig hvor norsk jeg egentlig var. Norsk på en måte jeg aldri hadde tenkt over før. Min måte å kommunisere på, min generelle holdning til mennesker, mitt forhold til tid og bruk av tid og mine daglige vaner som måltider, døgnrytme og den norske versjonen av det vi populært kaller «folkeskikk». 

Ikke noe av dette passet inn i mitt nye hjemland. Alt ble feil. Jeg ble smilt til og rettet på. Lenge smilte jeg tilbake og tilpasset meg. Men etter en stund vokste frustrasjonen og dermed også hjemlengselen. Jeg følte at for å passe inn i den indiske væremåten måtte jeg endre hele identiteten min og det føltes, etter hvert, som et angrep på den jeg var. Jeg begynte å isolere meg, ville bare se norsk tv, høre på norsk radio og hadde lange telefonsamtaler hjem. 

Redusert til en hudfarge

I begynnelsen av min tid i India syntes jeg det var gøy å gå med indiske klær. Jeg elsket alle fargene. Men da hjemlengselen og frustrasjonen meldte seg, nektet jeg. Jeg ble irritert når jeg ikke kunne gå med shorts og knelange skjørt. Jeg ville vise inderne at jeg var norsk! For det var jo det jeg innså at jeg var! 

Selvfølgelig var jeg norsk. Hver gang jeg møtte nye mennesker i India var det det første de spurte om: «Where are you from?» Jeg smilte vennlig og svarte at jeg var fra Norge. Ofte ble jeg møtt med et litt uforstående blikk, et smil og «Okay.» Norge er ikke så kjent rundt i verden som vi tror! 

Navnet mitt ble også et problem i India. Ingen visste hvordan de skulle uttale det. Jeg ble etter hvert til det mer India-vennlige «Lina» (et navn jeg senere begynte å mislike sterkt!) eller bare «gori», som betyr «den hvite» eller «the fair one» på indiske språk. Selv om «gori» ikke er det samme som «mørkhudet» eller «svart» på norsk (i India assosieres gori med skjønnhet fordi det indiske skjønnhetsidealet er å være lys i huden) må jeg innrømme at det ikke føltes noe særlig fint å bli redusert til en hudfarge. 

Men hva legger man egentlig i ordet integrering, og hvilke konsekvenser har dette for den som for enhver pris skal «integreres», som om dette var et verb som beskriver noe man «gjør mot noen»?

Jeg overhørte en gang en dame som kjente meg godt og visste godt hva jeg het si i telefonen til en venninne: «Jeg kan ikke snakke med deg akkurat nå fordi jeg har en gori på besøk.» Da kjente jeg at jeg ble litt lei meg. Jeg ble liksom alltid den som var annerledes, som var utenfor og som måtte tilpasse meg. 

Å forsvare sitt egenverd

Etter en stund ble det for mye for meg. Jeg var psykisk utslitt. Jeg ville hjem til «mine egne», til der hvor jeg passet inn, hvor jeg kunne være meg selv og slappe av når jeg snakket med mennesker fordi alt det kulturelle gikk på autopilot! 

Mannen min og jeg har nå begynt på den lange prosessen med å flytte til Norge. Vi har vært gift lenge nå og jeg fikk oppholdstillatelse i India med en gang vi giftet oss og den oppholdstillatelsen er gyldig livet ut. Jeg vil bli ønsket velkommen tilbake med Indias varme smil når som helst. For min mann er det annerledes. En slik raushetspolitikk har vi ikke i Norge. Han kommer nok til å møte på mange utfordringer her. Ikke bare i form av regler og lover, men også i form av skepsis og diskriminering. 

Jeg skulle ønske at når vi snakker om integrering i Norge gjør vi det med empati og innlevelse, selvinnsikt og åpenhet. Det er nærmest umulig, vil jeg våge å påstå, for et menneske som ikke har opplevd det selv å forstå hvordan det er å komme til en helt ny og annerledes kultur og plutselig være helt feil sammensatt, ha en autopilot som ikke virker lenger, å måtte veie og måle alt man gjør og sier og likevel oppleve at man som oftest gjør feil. 

Er det rart det går på selvtilliten løs? Er det rart man føler at man mister seg selv fordi ens egen identitet oppleves å bli truet daglig? Er det rart man føler behov for å forsvare sitt egenverd ved å styrke sin egen medbrakte identitet? 

Å inkludere i stedet for å forlange

Jeg syns det altfor lite fokus på, og innsikt i, de psykologiske aspektene ved å bli røsket opp med rota og forsøkt gjenplantet i ny og annerledes jord som oppleves næringsfattig og fiendtlig. Vi har altfor lett for å forlange og insistere istedenfor å inkludere og ekspandere. Jeg syns nesten det burde vært et krav at de som står for integreringspolitikken burde ha studert psykologi og bodd og levd i et annet land enn Norge over tid. Kanskje vi da hadde opplevd en framtidsrettet inkluderingspolitikk, konstruert for å bygge et samfunn der flerkulturalitet er en selvfølge som beriker oss, ikke noe vi må ta hensyn til og subsidiere. 

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfulger»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.