Foto: Firuz Kutal
Hvis jeg kunne snudd tiden og spolt tilbake, ville jeg tatt akkurat det samme valget.
234Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]   

– Du kan aldri komme hjem igjen. Hva hvis noen hadde sagt det til deg? Ville du ledd? Tatt fram det europeiske passet ditt og sagt: «Tøv. Klart jeg kan.» Tenkt i ditt stille sinn at det får være grenser for pessimisme?

Mindre og mindre ditt

Da jeg hørte det fra min kjæreste for første gang, var jeg hodestups forelsket, og tok det som enda et bevis på hans visdom og innsikt – uten å virkelig forstå hva han mente. Han var engelsk, bereist og vant til å ikke helt høre til. 17 år, 3 land og 3 barn senere, skjønner veldig godt hva han snakket om.

Så det vil jeg si til deg som skal ut i verden, til et annet land, til deg som elsker det så mye at du en dag blir der – du kan aldri reise tilbake, hjem. Du har riktignok ditt pass, språk, venner som er et tastetrykk unna, kanskje et studentbevis, kanskje en CV. Alt som gir deg både muligheter og mobilitet. Men fra nå av, når du drar hjem, blir det gradvis mindre og mindre ditt og til slutt står du der som en gjest.

Veien hit

På et vis skulle jeg ønske at jeg hadde forstått det mens jeg fortsatt tilhørte ett land og én kultur. At jeg kunne nyte følelsen av å være fullt og holdent med, uten aksenten, kulturreferanser og sosiale koder som kommer i veien. På samme tid vet jeg at hvis jeg kunne snudd tiden og spolt tilbake, ville jeg tatt akkurat det samme valget. 

Noen erfaringer var vanskelige. Mange var gode. Alle har ført meg til det stedet der jeg er nå:

Den gangen jeg ble fortalt at jeg ikke kunne åpne en konto i en viss bank fordi de ikke visste helt hvordan det kunne gjøres med sånne som bare hadde utenlandske dokumenter.

Min første norsktime da jeg skulle undervise i norsk på videregående og fikk pustevansker av stress.

Den gode følelsen da jeg ble kjent med min første venninne her i Norge, ei jeg kunne ringe til midt på natta.

Begeistringen etter en skitur på fjellet der snøen glitret og lyset var akkurat så klart og rosaaktig det blir i Troms på veldig kalde dager.

Raseriet da jeg fikk avslag på en resteplass på et bittelite universitetsemne med begrunnelsen om at verken min mastergrad i norsk eller arbeidserfaring dekket opptakskravet.

Stoltheten jeg følte da jeg holdt 17. mai-talen i bygda mi.

Trivelige handleturer i min lokale Coop der halvparten av kundene er venner og bekjente.

Frustrasjonen over at mine barn helst svarer på norsk mens jeg prater polsk til dem. Og gleden jeg føler når vi besøker Polen og de slår om til polsk i samtaler med bestemor og tanter.

Maktløsheten når jeg leser nyheter fra hjemlandet, om radikalisering og politikerne som bruker religion som våpen i debatter. Den gnagende tanken om svikt, at jeg kanskje burde ha vært der og protestert, vernet om demokratiet i landet som fortsatt kanskje er mitt.

Mindre tydelige grenser

Det har gått 17 år med prøving, feiling og aha-opplevelser. Og nå har jeg innsett at jeg ikke kan reise hjem. Ikke på samme måte som før. Grenser for hva som er borte og hva som er hjem har blitt snudd om og er mindre definert. 

Og jeg tror ikke at jeg noen gang kommer til å passe helt inn i det nye hjemlandet mitt heller – erklære meg selv for norsk, spise brunost til frokost, skaffe meg ei nett lita hytte på fjellet og humre over at «vi vet hvor vi bor» uten et snev av ironi. 

Men det er kanskje like fint.

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var nye i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfulger»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.