Følelsen av utenforskap er velkjent for mange muslimer, og i år har enkelte menneskers ønsker om å brenne koranen tidvis fått mer oppmerksomhet enn id-høytiden. Det er mangfoldet som gir ny energi til den stødige norske samfunnsmodellen, skriver Walaa Abuelmagd.
Foto: Firuz Kutal
«Da jeg kom til Norge for 17 år siden, pleide jeg å feire Id i all beskjedenhet»
Walaa Abuelmagd
Latest posts by Walaa Abuelmagd (see all)

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected] 

Forrige mandag feiret mange tusen norske muslimer id al-fitr. Id-al-fitr er en fest/markering hos muslimer etter en månedslang faste, Ramadan. Id kan sammenlignes i størrelse og verdi med jul; familiene samles, barna tar på nye pyjamaser og klær, småkakene bakes og god mat spises. 

Voksende betydning i Norge

Da jeg kom til Norge for 17 år siden, pleide jeg å feire id i all beskjedenhet – ingen visste hva en slik feiring egentlig var og jeg, med familien, pleide å feire dagen med en bitter smak av utenforskap – det var på mange måter normen. Id var nærmest en vanlig arbeidsdag.

Men mye fokus rundt id de siste årene har både de som feirer høytiden og skeptikerne blitt vitne til. Og om noen hadde fortalt meg den gangen jeg kom, en høstdag i 2005, at id skulle få større og større oppmerksomhet på nasjonal tv, slik man ser nå, med festen etter fasten, og med en feiring på Rådhusplassen i Oslo, hadde jeg tenkt at det var høyst umulig. 

Mange vil kanskje også lure på om markeringen av id på denne synlige måten er nødvendig. Og i så fall, hvem er den viktig for?

Mangfoldet styrker den norske modellen

Jeg mener at id er en fin markering og et fint tiltak mot muslimsk utenforskap og at det er viktig for å øke kunnskap om noe som er viktig for en minoritetsgruppe, i dette tilfellet muslimer. For kunnskap er veien til felles forståelse og færre fordommer. Gjennom gode og trygge informasjonskanaler bygger vi broer og øker forståelsen for hverandre. 

Et annet tema som er kommet på dagsorden de siste dagene er utenforskap i russetiden. Vi hører historier om noen russ som føler seg utelukket, som kjenner isolasjon på kroppen, og dette fører til psykiske plager som kan pågå over lang tid. 

Listen over andre eksempler på virkningene av utenforskap er lang. Og dette er noe vi alle har snakket mye om de siste par årene i kraft av pandemien: det å strekke ut en hånd og å bry seg og være nysgjerrig. Og derfor tenker jeg at synliggjøring, markering, og å gjøre det ukjente kjent og på den måten mindre farlig veien å gå for mer innenfor- enn utenforskap. 

Jeg unner ungdommer, russ, minoritetsgrupper – om de er muslimer eller andre grupper – ekte inkludering i samfunnet. Å se og å bli sett, å inkludere og å la seg bli inkludert. Jeg oppfordrer meg selv og alle andre til å ta vare på mangfoldet, for det er nettopp mangfoldet som skal bringe oss videre og gjøre den flotte norske modellen rikere og sterkere. Vi er bra nok – sammen!

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.