Foto: Firuz Kutal
«Ja, vi har et raust samfunn, men for mange, gjør individualismen det også til et veldig kaldt samfunn.»
191Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected] 

For en måned siden, skjedde det noe som satte en skikkelig støkk i meg. Jeg fant en mann død i leiligheten sin. Han hadde ligget død i noen dager. Han ble bare litt over femti år.

De som ikke blir etterlyst

Jeg vil ikke påstå at jeg kjente den døde, men jeg hadde kommet over han i nabolaget denne sommeren. Av respekt for han, skal jeg heller ikke si hans navn, men det jeg kan si, er at han så ut til å være svært innesluttet. Han gjorde ikke så mye ut av seg, satt som regel på samme plass på den lokale puben, og dro ikke hjem før baren stengte for natta. Det kan godt argumenteres for at han drakk altfor mye, men jeg vil verken gi han en diagnose, eller spekulere i hvorfor han drakk så mye. Det har egentlig ingenting å si. Hans tid hadde kommet.

Det jeg derimot kan slå fast, er at han så ut til trives best i sitt eget selskap. Hadde det ikke vært for at naboene visste hva han het, tviler jeg på at jeg i det hele tatt ville visst det selv. Hadde jeg bare vært innom puben én gang, ville jeg ikke engang ha husket han.

Det var helt tilfeldig at jeg fant mannen død. En av hans pub-kamerater som jeg kjente igjen, sto utenfor bygget hans. Kameraten hadde ikke hørt fra han på flere dager, og var bekymret. Kanskje hadde han bare reist et sted, og glemt å si ifra? Nei, sa kameraten. Dette var ikke likt han.

Bare i tilfelle noe skulle ha skjedd, bestemte jeg meg for å bistå kameraten. Jeg ringte på hos en nabo av den avdøde, ble sluppet inn i bygget og gikk opp sammen med kameraten. Det var ingen av oss som sa noe til hverandre. Sant å si, visste jeg ikke hva jeg skulle si, hvis frykten hans viste seg å stemme. 

Det gjorde den. Fra tid til annen, kommer man over nyheter om at folk i dette landet har ligget døde i sin egen leilighet i flere uker, måneder eller til og med år, før de har blitt funnet. Det har sikkert vært en kombinasjon av flere ting. Regninger har blitt trukket automatisk i nettbanken. De har ikke hatt familie til å sjekke inn. Eller familie som ikke lenger har kontakt med dem. De har klart seg alene, slik at ingen har etterlyst dem. Selv etter at de har gått bort.

Å kjenne på litt irritasjon kan styrke familiebåndene

Til tross for at mannen jeg fant, ikke hadde ligget død over lang tid, har det ikke stanset meg i å undre:

Har det moderne norske samfunnet noen mangler det er tabu å snakke om? Norge påberoper seg å ønske større livskvalitet, forsinket aldringsprosess og sterkere demokratiske verdier, men er det allikevel noe som skurrer?

Ja, vi har et raust samfunn, men for mange, gjør individualismen det også til et veldig kaldt samfunn.

Det er ikke noen myte at medlemmer i innvandrerfamilier, har sterke bånd til hverandre. Min egen familie har pakistanske røtter, og numrene våre er lagret som hurtigvalg. Søsken, foreldre, onkler og tanter. De er et tasteklikk unna, vi snakker nesten daglig og møtes ukentlig. Ikke fordi det er påkrevd av oss, men fordi dette er aspekter av vår pakistanske kultur som vi verdsetter. 

Trenger noen å låne penger, er det bare å sende et vipps-krav. Skal noe plukkes opp, gjør vi det for hverandre. Skal barna passes på, er det bare å slå på tråden. Kulturen og oppdragelsen vår, gjør båndene våre til hverandre sterke.

Lenge mente jeg at dette var et gode som den norske kulturen hadde mistet i takt med at vi ble det samfunnet vi er i dag. Vi skal være selvstendige, egenrådige og tenke på hva som er best for oss. Om det går på bekostning av bånd til foreldre og søsken, så er ikke det avgjørende. Det er viktigere å være lykkelig med seg selv. Alt annet er bonus.

Det ville være løgn å si at jeg ikke har vært misunnelig på en slik følelse av frihet. Spesielt i tider der jeg har ønsket å gjøre ting på min egen måte, har familiens meninger likevel klart å veie noen kilo. Hva som er best for meg, har jeg på en måte ikke vært alene om å finne ut av. 

Jeg kan ikke bestandig gjøre det jeg vil uten at jeg får dårlig samvittighet over det. Dette er gjerne tilfellet hvis de jeg har nær meg ikke er enig i avgjørelsen. Utrolig nok, har denne irritasjonen også gjort at båndet mitt til familien har blitt sterkere. Jeg har også sterke meninger jeg ønsker å få uttrykt når noen andre i familien skal bestemme over sitt eget liv.

Puben på hjørnet kan være livsviktig

Jeg har alltid vært en nysgjerrigper. Jeg trives med å bli kjent med mennesker fra ulike samfunnslag, og ettersom jeg bor i Oslo sentrum, farter jeg ofte til ulike steder. Det gjør dessuten hverdagen min enda mer lærerik. Sosialantropologen i meg har derfor funnet fram til steder som, kanskje ubevisst, har gitt et frirom for de innesluttede og ensomme. 

Puben på hjørnet er et slikt sted. Mange av de som er der for å drikke, er gjengangere. De kan drikke pils etter pils, som attpåtil er dyrere enn i butikken, og fortelle anekdotisk om livet sitt. Noen ganger med en grovis på slutten, gjerne noe som går på bekostning av kvinner. Men kvinnene som er tilstede, gapskratter av vitsene. Puben er deres fristed. Der kan de få lov til å være seg selv – med mindre de blir ufint berusa og må kastes ut. 

Og på puben er det også plass til dem som søker mot et hjørne helt innerst i baren, helt for seg selv. De blir ikke plaget, sier ikke så mye, men gjør seg på en måte likevel gjeldende. I fortrolighet har de kanskje åpnet seg for et par av gjestene en gang i tiden, og slik er det skapt vandrehistorier. Man vet hva de heter, hva de jobbet med, hvor de kommer fra, hva de pleier å bestille og hvilken gate de bor i.

Det er ingen tvil om at vi har utfordringer med alkohol. Hadde alkohol blitt oppfunnet i dag, hadde det neppe blitt tillatt. Men kan puber også bidra til å fremme helse? Hvor ville drankerne våre, eller de som bare vil ha et sted å være, gå uten puben på hjørnet? 

Å bry seg kan også bli din egen glede

Begravelsen til mannen jeg fant viste seg å være fullspekket med folk. De fleste av dem var de faste pub-gjestene. Noen av dem kjente bare til navnet hans, andre hadde mer informasjon om hvem han var. Det som er sikkert er at det var takket være «familien» på puben, at han ble funnet så tidlig. Det kan godt hende at noen andre ville funnet han, men jeg vil gjerne applaudere de som la merke til hans fravær. Stillheten hans klarte å sette spor i et fellesskap han var en del av – kanskje uten å være klar over det.

Vi må nok bare akseptere at enkelte ønsker å leve sitt alene. Men vi må ikke undervurdere det inntrykket de likevel etterlater seg. Og derfor kan det ikke skade å smile til den naboen du har snakket minst med. Eller bare sagt et enkelt «hei» til.

Hvem vet, kanskje er det nok til at de føler seg sett. Og kanskje er det akkurat dette som skal til for at du også selv kan få kjenne litt på at hjertet slår.

Selv når du tror det ikke gjør noen forskjell, kan det hende du blir overrasket og glad for at du tok deg bryet.

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.