Der andre fortsatt lever ut cricket-kamper og annet fra hjemlandet midt i sin norske hverdag, har jeg valgt å trekke meg til siden – og valgt å bli norsk.
Foto: Firuz Kutal
«Jeg ville være som alle andre, uten å skille meg ut, aller minst ville jeg være en ekte pakistaner.»
Zafar Anjum

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]   

Jeg husker godt da jeg frekventerte bakrommene ved Ritz bakeriers avdelinger, som bugnet av ferske bakevarer. Jeg var akkurat blitt ansatt som hjelpegutt og sjåfør for Ritz – med en lønn på fem kroner i timen. Bakeriet lå på Helsfyr med utsalgssteder spredd over hele byen. Selv bodde jeg på en liten hybel på Blommenholm i Bærum, og tok tog og t-bane til jobb. Året var 1968, jeg var 18 år og hadde bare bodd to måneder Norge. 

Skremt av norske jenter

Jentene som jobbet på bakeriets utsalgssteder hadde aldri sett et så eksotisk vesen som meg. Dette syntes i ansiktene deres. Min ankomst ble varslet lenge før varebilen ble parkert ordentlig og motoren var slått helt av. Jeg ble alltid møtt med hvisking og smilende fjes. 

Jeg må ha satt disse jentene i en, for dem, nokså ukjent situasjon. De visste ikke helt hvordan de skulle takle en som snakket kun engelsk og så litt rar ut. Situasjonen var muligens litt lik historien om vestkantdamen som havner ved siden av en afrikansk mann på trikken: Hun som, i frykt for at han skal tro at hun er rasist, klønete, men vennlig, smiler og sier «Hvordan er det å være neger?» 

Jentene på bakeriet var både unge, svært pene og alltid blide. Jeg la merke til at jeg utgjorde en sentral del av deres samtaler. Jeg snakket fortsatt kun engelsk og forsto ikke helt hva som ble sagt rundt meg. Dette var mitt første møte med norske jenter som var omtrent på min alder på det tidspunktet. 

Sommeren 1969 kom. T-banen i Oslo var fortsatt bare noen år gammel, det var olje i havet, besøk på sosialkontoret var tabubelagt, og jeg var relativt sikker på at sykefravær uten gyldig dokumentasjon ville medføre deportering. Folk var i det hele tatt blide, og mye i Norge minnet om et flott prospektkort.  

Norske jenter skilte seg altså betraktelig fra jentene i Pakistan. De snakket høyt og tydelig, lo mye og fremsto hoppende lykkelige når de møttes. Dette virket litt skremmende – de ble litt voldsomme for meg. Jeg hadde sett pakistanske jenter som behersket kunsten av å være totalt usynlige med sin tilstedeværelse. De var gjerne lavmælte og de gangene de uttrykte sin undertrykkelse og beskrev sine triste liv, kom dette ut i form av triste, lange sanger. Sanger som lød som piping og skriking, nærmest rop om hjelp.

Jentene fra hjemlandet gjemte seg alltid når de så gutter, eller de skiftet kurs og forsvant på den andre siden av gata. Dessuten var de alltid tildekket og var omringet av en eller annen form for livvakter.

Norske jenter var motsatt, og falt derfor først ikke i min smak. Dessuten visste jeg heller ikke hvordan jeg skulle forholde meg til dem. Jeg kunne i det hele tatt godt forstå dilemmaet til den famøse vestkantdama på trikken.

Ville unngå et liv i spagat

På et tidspunkt ble jeg rammet av et slags indre alvor rundt min egen framtid, og konkluderte slik: Å trekke hit en partner fra hjemlandet og drille dette uerfarne, uskyldige vesenet inn i det norske samfunnet virket så å si som en håpløs oppgave.

Skal man bo i Norge, kan man ikke være slik som man var da man bodde i Pakistan, tenkte jeg. 

Jeg hadde selv måttet ta et oppgjør med egne holdninger, komme over mange myter, kjempe mange indre kamper om hva som er rett og galt, samt ta stilling til hvor skulle jeg bo resten av livet.

Jeg ville være som alle andre, uten å skille meg ut, aller minst ville jeg være en ekte pakistaner. Pakistanere bodde i Pakistan og nordmenn bodde i Norge. Skal man bo i Norge, kan man ikke være slik som man var da man bodde i Pakistan, tenkte jeg. 

I Pakistan stilles andre krav enn her. Man tenker på et annet vis, forholder seg på et annet vis. Er man her, så er man her. Eller man drar hjem – og blir der for godt. Livet i spagat, ett ben i hver båt – slike metaforer skremte meg.

Jeg trengte en å dele livet med, en som også kunne være en slags fadder i det nye landet. Valget falt på en norsk kvinne og medførte også at jeg ikke kunne være avhengig av pakistansk mat og ikke føle meg forpliktet til å lære barna mine urdu. Og i det hele tatt ikke gå i fella med å leve et liv hvor jeg hele tiden måtte sammenligne matvarepriser, vær, politikk, kultur, høyde på bygninger, størrelse på flyplasser, bredde på motorveier, arkitektur i moskeer osv. i Pakistan og Norge.

Dagens unge med innvandrerforeldre har alltid to tanker i hodet samtidig; hva som er bra i hjemlandet kontra hvilke fordeler det bringer å bo i Norge. Dette i motsetning til mine tre barn, som ikke kjenner annet enn å bo i Norge. De har vist liten interessert for mitt opphav, og det var også min plan for dem. De har sett bilder av min familie og hørt litt om de i mine mimrestunder.

For meg funker det best å la pakistansk være pakistansk – og norsk være norsk.

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider