Foto: Firuz Kutal
Er det fraværet av kriger i Norge etter 1945 som gjør at vi ikke klarer å behandle de som lider av traumer? 
98Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]

Som nyankomne har vi mange utfordringer som lyder underlige for nordmenn flest. Vi er fremmede, blant annet fordi vi har noen registrert historikk om sykdommer, medisiner vi har gått på, operasjoner vi har tatt og den slags. Behandling av de som sliter med traumer fungerer ikke som det burde. 

Ikke bare å dra på medisinhandletur til andre land

I tillegg er helsesystemet i Norge helt annerledes enn i mange andre land. De som er født i Norge tenker ikke så mye på dette, fordi det er dette systemet som oppleves vangli, og det er selvfølgelig rimelig. 

Det er en prosess å venne seg til dette systemet, der man for eksempel får overlevert navnet på fastlegen sin sin uten at man kan bli kjent med legen først. I tillegg er ikke alle medisiner man kanskje har hatt tilgang på andre steder på markedet i Norge. Det er blant annet da man kan møte veggen. Dette ble veldig tydelig under pandemien. Verden ble stengt ute, og det var ikke bare å reise til opprinnelseslandet og kjøpe medisinene som ikke finnes på det norske markedet.  

Fastlegeordningen var fremmed for meg

Der som er spesielt utfordrende er at mange ikke kan dokumentere at de har fått en bestemt diagnose, ei heller vise fram resept fra landet de bodde i før, for resepten har som regel ingen verdi i Norge. Det eneste håp da er at legen tror på det du sier. Og sånn er det ikke alltid. Det tar tid å bygge opp tillit mellom pasient og lege. 

Jo, man kan prøve å bytte ut fastlegen sin, men det er så lange ventelister at man kan bli desperat av mindre. I en av verdens rikeste land er det tidvis krise i fastlegordningen. Og spesialister er gjerne kun for veldig alvorlige situasjoner. Og det var da det slo meg: – Hva?! Skal jordmødre sjekke gravide? Eller skal en fastlege sjekke alt? Når man bestiller time for å få brystene sjekket, er det da fastlegen som skal gjøre dette, uten ultralyd, uten en spesialist? Jeg undret meg over dette.

For lite fokus på psykisk helse

For det er ikke sånn landet jeg bodde i før. Der er det kun gynekologer som kan sjekke de gravide. Og hvert år er det anbefalt både å sjekke bryster med ultralyd og å ta gynekologisk sjekk. Alt utført av spesialister. Derfor er det vanskelig for oss å kjenne på den ordentlige tilliten til norske leger – selv om jeg vet at det sikkert er ufortjent å gi dem kritikk basert på hva jeg selv er vant til!

Hjelp med psykisk helse er også et området der jeg noen gang har lurt på om svakhetene ligger i at Norge ikke har opplevd krig siden annen verdenskrig, og derfor ikke helt klarer å forstå hvilke traumer man kanskje har å jobbe med etter et tøft liv. Unge og traumatiserte mennesker som kanskje blir møtt med oppfordringer om å ta seg en tur ut i frisk luft. 

Etter min mening er det på tide at helsevesenet tar psykiske lidelser på alvor. Det er veldig lett å sjekke høyt blodtrykk, eller blodsukker, men når det gjelder angst, depresjon og uro, må leger ta det pasientene sier for god fisk. 

Har de ikke ledig time hos psykolog med én gang, bør de skrive ut medisiner med en gang. Det er trist at det brukes en slags diskriminering avhengig av sykdom. 

For de som er syke av synlige sykdommer som diabetes, astma, høyt kolesterol og annet får medisiner og hjelp og det forbereder livskvalitet deres. Så hvorfor skal de andre som er psykisk syke straffes?

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.