Foto: Firuz Kutal
– Enkelte vil fremheve at det er «vi» som vet hvordan ting skal gjøres og ikke gjøres i Norge.
171Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected] 

Jeg husker en stor lettelse, en følelse av å bli frigjort, da jeg ble kjent med begrepet «hersketeknikk» for, det må være, over 20 år siden. Det var gjennom mitt engasjement i SV at jeg kom bort i Berit Ås sine fem hersketeknikker som hun mente menn utøvde overfor kvinner.

Å konfrontere herskeren

Menn bruker disse teknikkene, mente hun, bevisst eller ubevisst, til å ydmyke, «psyke ned» og herske over kvinner. Det handlet altså om:

  1. Usynliggjøring: At kvinner ofte blir oversett, glemt bort, forbigått eller overkjørt.
  2. Latterliggjøring: Kvinners innsats blir hånet eller ledd av.
  3. Å holde tilbake informasjon: Foregår når menn informerer andre menn, mens kvinner ikke får tilsvarende informasjon om viktige ting på arbeidsplassen eller i det politiske livet.
  4. Blir galt uansett: Uansett hva kvinnen gjør, blir det galt. Enten er du for passiv, eller så er du for pågåande. Blir også kalt dobbeltstraff.
  5. Å påføre skyld og skam: Som en konsekvens går kvinnen alltid med skyld- og skamfølelse.

Som kvinne kjente jeg meg igjen, og jeg kjenner meg fortsatt igjen i dette. Og som Berit Ås anbefaler, forsøker jeg å avsløre disse teknikkene når jeg blir utsatt for dem der og da. Det er et poeng i seg selv at man ikke skal gå rundt lenge med de negative følelsene disse hersketeknikkene gir deg. Du skal konfrontere «herskeren» med en gang og gjerne «offentlig» slik at andre hører det og forhåpentligvis lærer noe av det.

«Sånn gjør vi det i Norge»

Jeg har tenkt en del på dette i det siste. Som kvinne er jeg utsatt for disse hersketeknikkene, men hva med meg som innvandrer? Jeg kom frem til at mye av dette brukes for å vinne makt over innvandrere også. Jeg er ingen sosiolog eller samfunnsviter, men basert på egen erfaring har jeg faktisk opplevd dette flere ganger, særlig før mens jeg fortsatt var ny i Norge, ikke hadde jobberfaring, ikke hadde godt språk. Opplevd å bli usynliggjort (ingen gadd å forklare meg en

spøk, for eksempel, da var det mye enklere å late som om jeg ikke var der), latterliggjort («do» er i annen etasje, jeg heter «du, kjære venn!»), tilbakeholdelse av informasjon (man klarer ikke å lese mellom linjene når man ikke behersker språket godt nok og du går dermed glipp av informasjon som andre får), hva du gjør blir galt uansett (jobber du for mye, kan noen komme til deg og be deg om å jobbe mindre, for sånn gjør man ikke i Norge, eller jobber du for lite går det rykter om at du er lat, slik man kan forvente fra innvandrere) og ikke minst bli påført skyld og skam for noe du har eller ikke har gjort fordi at du ikke behersker de kulturelle kodene.

I tillegg til disse hersketeknikkene, tror jeg det er enda en hersketeknikk som folk med innvandrerbakgrunn kan være utsatt for, nemlig, i tide og utide, å få høre: «Sånn gjør vi (eller gjør vi ikke) i Norge!» Med dette utsagnet understreker «herskeren» at det er et skille mellom «vi» og «deg». At det er «vi» som vet hvordan ting skal gjøres og ikke gjøres, og uansett om du har rett og om det er fornuft i det du presterer eller ikke, vinner vi over deg, kun i kraft av å høre til det allmektige «vi»-et.

«Sånt klager vi ikke over i Norge!»

Denne siste teknikken opplevde jeg personlig at blir brukt som et vinnerkort, særlig i forhandlingssituasjoner:

Husker for eksempel at rørleggeren, da jeg ba han om et konkret tilbud, ikke ville gi meg dette, men heller fakturere meg etter medgått tid – rett og slett fordi «sånn gjør vi ikke i Norge!». Dette var selvfølgelig noe tull, rørleggere gir selvfølgelig tilbud, men det visste ikke jeg da. Han fikk faktisk hersket over meg.

Ellers husker jeg også grønnsaksselgeren som, i et forsøk på å skjule de dårlige tomatene under, insisterte å plukke tomatene selv for meg og at jeg ikke måtte røre dem fordi «sånn gjorde man ikke i Norge!»

Eller når barnehageassistent-venninnen min, en emosjonell dame, fikk høre at «sånn oppfører man seg ikke i Norge» da hun riktignok oppførte seg hysterisk, dog med absolutt rette, da hun var frustrert over å ikke kunne forsvare seg i en situasjon hvor hun åpenbart var utsatt for etnisk diskriminering på arbeidsplassen!

Eller når en skolekamerat av datteren min plaget henne gang på gang med å ta fra og ødelegge tingene hennes og siste gang da hun kasta termosen hennes og knuste den, og jeg gikk for å klage til moren hennes. Hun sa da: «De er bare barn. Sånt klager vi ikke over i Norge!» Selvfølgelig var det tull. Det var selvfølgelig helt naturlig og nødvendig at foreldrene snakket sammen og i fellesskap oppdro barna på best mulig måte.

Potensial for å lære noe

I alle disse tilfellene ble jeg paff og klarte ikke å avsløre herskingen. Den gangen. Nå går det mye bedre. Fordi jeg vet at mennesker dessverre kan ha en tendens til å kjøre over, usynliggjøre, latterliggjøre og fremmedgjøre, for å vinne sin sak. Menn overfor kvinner, kvinner overfr kvinner, nordmenn overfor innvandrere og sikkert flere grupper overfor hverandre.

Kjære leser. Opplever du at du blir utsatt for noe av dette, stå frem og, som Berit Ås sier, konfronter arbeidskollegaen din, sjefen din, rørleggeren, selgeren eller moren til venninnen til datteren din. 

Jeg har ingen oppskrift på hvordan du gjør det. Det eneste jeg kan anbefale er at du avslører det som skjer og sier fra. Du forteller på en tydelig måte at det ikke er greit. Klarer du å gjøre dette uten å være sur, da har du ikke bare unngått å bli herset med, men kanskje har også vedkommende lært noe!

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.