Oss imellom

I mitt hjemland viser vi følelser | Bojana Todorov   

Det er i det hele tatt ikke alltid lett å være innvandrer i et nytt land og på en ny arbeidsplass. Man kan komme ut for ubehagelige situasjoner, forteller Bojana Todorov.
Foto: Privat
Det var litt rart i begynnelsen, fordi man aldri vet hva slags humør andre er i. I mitt land viser vi følelser.
228Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]

Farmasøyt av yrke, og hedonist og eventyrer i hjertet. Realistisk sett må du ha eventyrlyst for å ta fatt på prosessen med innvandring til et annet land. Jeg bestemte meg for å flytte fra Serbia til Norge fordi jeg visste at de trengte farmasøyter og at det ikke ville være vanskelig å finne en jobb – pluss at det er mye vakkert å se på her i Norge.

Nordmenn holder på sine dialekter

Allerede under skolegangen i Serbia ble jeg forelsket i norske fjorder og jeg ville definitivt besøke dem en gang. Så da jeg kom til Norge, kombinerte jeg det vakre og det nyttige. 

Jeg har bodd i Norge siden september 2019, i byen Orkanger. Den ligger bare en halvtimes kjøretur fra Trondheim, den tredje største byen i Norge. Der er det også en flyplass, så det betyr mye for oss når vi reiser. Når jeg sier «vi», mener jeg mannen som la ut på dette eventyret sammen med meg. 

Det jeg hadde det vanskeligst med, bortsett fra å være adskilt fra familie og venner, var å venne meg til de norske dialektene, som det er over 800 av! Du leste det riktig, det er ikke en feil. Først lurte jeg jo på om jeg hadde gått igang med det riktige språket.  

Jeg glemmer aldri den første arbeidsdagen på et stort apotek med mange ansatte – som for meg fremsto som om de snakket alle de tidligere nevnte 800 dialektene. Nordmenn snakker åpenbart dialekten sin selv om de snakker med kongen! Så det er opp til oss å venne oss til dette. Vi kan ikke forvente at de skal endre sine vaner på grunn av oss, det er rett og slett umulig.

Snakk norsk – selv om det ikke blir helt perfekt

Kollegaene mine var snille, og de viste meg hvordan man jobber i et norsk apotek. Det ser helt annerledes ut, men bedre, enn jeg var vant til. De som jobber i apoteket er snille, hjelpsomme og smiler mye. Det var litt rart i begynnelsen, fordi man aldri vet hva slags humør noen er i. I mitt land viser vi følelser. Er du glad?, er du irritert?, sint?, sliten? – ja så uttrykker vi det med en gang. Det er ikke sånn her.

Det er i det hele tatt ikke alltid lett å være innvandrer i et nytt land og på en ny arbeidsplass. Man kan komme ut for ubehagelige situasjoner. Jeg husker godt da en mann var så uhøflig og sa: «Hvorfor må du komme hit hvis du ikke kan språket?!» Jeg begynte å gråte. Det opprørte meg mye. 

Heldigvis hørte en av kollegaene mine dette og hun kom, klemte meg, og sa til mannen: «Dette er vår nye kollega som kom hit på opplæring, og hvis du ikke liker henne, da kan du forlate apoteket og gå et annet sted.» Vår bedrift har nulltoleranse for diskriminering. Jeg satt stor pris på det som hun gjorde, og til slutt kom alle kollegaene for å gi meg en felles klem. 

Dette skjer veldig sjelden, men jeg ville bare mine om at det kan skje. Etter hvert ble kundene vant til at jeg ikke kunne snakke perfekt norsk, for det er ikke morsmålet mitt, men de pleier å rose meg for at jeg blir bedre hver gang.

Så et tips til alle dere som er nyankomne i Norge: Ikke nøl med å snakke det norske språket og med å gjøre feil. Det er den måten du blir god i norsk på!

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.