– Med den norske varianten av brobygging har jeg satt sammen det beste jeg kunne fra to land.
Foto: Firuz Kutal
«Jo flere leire du har dine føtter i, desto flere stempler blir du kvitt.»
82Shares

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]

«Da Nato bombet mitt land i grus uten lovmessig grunnlag, bestemte jeg meg for å beseire verden på eget vis» – Novak Djokovic

Tennisspilleren Djokovic beskriver her begivenhetene i det tidligere Jugoslavia sist på 1990-tallet, da han 12 år gammel – og bare ett år eldre enn meg selv. Lite visste vi om historien som skulle følge, lite visste vi om at vi slettes ikke skulle bo i vårt kjære land for evig, og lite visste vi om at krigens urettferdighet skulle ramme oss og vår familie på de mest brutale måter.

På Balkan vet vi hva det vil si å splittes

Til tross for en trygg barndom i det tidligere Jugoslavia, ble våre familier tvunget til å søke fred og en sosioøkonomisk bedre fremtid for oss barna. De mange barna som nå er spredd over alle verdenshjørner grunnet det samme ønsket om fred og et liv uten frykt for dagens som kommer. For når man vokser opp i et land som stadig splittes i mindre deler, så lever man i kronisk frykt for hva morgendagen bringer. 

Våre foreldre tok et vanskelig valg med å forlate alt kjent og kjært, de hoppet ut av komfortsona som godt voksne – for å gi oss en så trygg oppvekst som mulig. Dette koster store personlige tap. Og det koster ekstra mye for et land der stempling av mennesker har bygget usynlige murer.

Nå, mange år senere, befinner vi oss langt unna hverandre, men med samme ønske om å rive ned murene mellom oss. For vi har lært og erfart hva det vil si å splittes og bli splittet med merkelapper og fordommer, som igjen fører til konflikt og i ytterste konsekvens til hat og krig. Til indre og ytre  krig, familier og brødre imellom. Ja det vet vi fra Balkan, det vet vi alle uansett religiøs tilhørighet, identitet og opphav.

Vi har lært oss

I Jugoslavia kom vi alle fra en god blanding av det som nå har blitt til redusert til intetsigende stempler. Stempler som ikke sier noe om et helt individ.

Men jo flere leire du har dine føtter i, desto flere stempler blir du kvitt.

Beograds ruiner har blitt ganske så moderne, så kom gjerne på besøk og dans. Vi danser og vi synger og vi løper og vi står også på ski og vi fester. For det må vi hver gang den nasjonale smerten, spredt over ulike generasjoner, gjør at hele vår verden svir og brenner. 

Og du lurer kanskje på hvor vi har fått alt dette fra, vi heldige barna som flykta i tide og fikk den freden som alle barn trenger for å klare seg i livet.

Vi har den fra våre forfedre, oldeforeldre og besteforeldre som ble henrettet, utenfor husene våre, med barna som vitner. De som sto og så på og led i stillhet. Bestemødre og bestefedre, ja slekt gjennom flere generasjoner. De skrev ned oppskriften i form av fortellinger, i form av eventyr, i form av dikt og i form av superhelter som reiser seg fra asken når døden dreper alt og fratar deg hele flokken, kun fordi du er merket med feil stempel. 

Broene mellom oss

Og ja, dette angår oss alle fra Balkan på en veldig personlig måte. Og derfor er det også den norske varianten av brobygging jeg har valgt som soleklar favoritt, plukket ut gjennom 21 år i Norge. Med den har jeg satt sammen det beste jeg kunne fra to land, fra to leire, for jeg vil ikke at blodveien som følger med splittelse skal gjentas. Jeg håper at jeg og mine etterfølgere skal få høre på helt vanlige eventyr, se på uskyldig barne-TV, aldri måtte tilbringe tid i bomberom, aldri måtte bli dømt for vårt opphav og aldri måtte høre den hjerteskjærende ulende sirenen, og høre drønnene som river ned alle de fine broene oss imellom. Det er aldri for sent, gjennom både ord og handling, å gjenoppbygge de vakre broene.  

Og hvis du fortsatt lurer på hvorfor Novak, som jeg siterer i starten, er vår superhelt, så gå tilbake og les en gang til. Som en ekte superhelt lar han alle stempler fare, «beseirer verden på eget vis», børster av seg støvet med et smil, reiser seg. Som en ekte føniks. 

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei» 
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.