​​Jutta Vanessa Tørkel
Latest posts by ​​Jutta Vanessa Tørkel (see all)

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]

Jeg er lei av å spille med, jatte med, lei av fakkeltog og rosetog og sommerfugler i vinterland. Lei av å  være den ene gode, presentable innvandreren for mine nye landsmenn: «Ja, du har blitt godt norsk!» 

Den eneste uspiste kaken

Hva skjer? Jeg lyttet til Omar Sheriff av Karpe. Selv som hvit innvandrer trengte jeg ingen tolkning av  tekstene, de gikk rett inn. Tårene begynte å trille, og gråten har ikke stilnet på en uke. Jeg har grått, gaula mot havet, skreket ut en smerte jeg ikke visste fantes. Alle fornedrelser, ydmykelser, men mest  av alt min hjelpeløshet overfor et evigvarende utenforskap, ikke i det store, men i de små hverdagslige detaljer. 

Gleden over å bli satt opp til kjøkkentjeneste på annendags julefest, som ble til fortvilelse når jeg møter opp i dongeri istedenfor finkjolen – alle ser på meg, stillheten var drepende. Tilfredsheten over  120 stekte rivekochen til dugnad som bli snudd til skuffelse når ingen plutselig er sultne lenger. Stoltheten over den fine kaken til skoleforestillingen som blir til skam når jeg pakker den eneste uspiste kaken med meg hjem igjen.  

Når jeg ikke reagerer som forventet

For å verne mine barn, lager jeg norsk mat, kjøper norsk mat, vil at de skal passe inn, spise, være som alle andre. Men maten alene gjør deg ikke norsk. Jeg kan ikke kodene, normene, alle de uskrevne reglene, bommer gang på gang, gjør meg synlig selv om jeg ikke ønsker mer enn å forsvinne i massen: det norske folket. 

Har barna mine noe annet valg enn å skjemmes over meg? 

Når jeg snakker feil, sier feil, ikke behersker takk for ditt og takk for datt. Når jeg radbrekker det norske språket med min salige språkmiks som ikke hører hjemme noen steder. Merker det når jeg ler for høyt, flirer på feil sted, fordi jeg ikke forstår vitsene og ironien? Når jeg ikke reagerer som  forventet fordi jeg ikke kan norske ordtak, ordspill og faste uttrykk? 

– Jeg blir med på Rune Rudberg-konsert

Barselgruppe, helsestasjon, barnehage og norsk skole – alt ukjent for meg. Ukeplan, kjernetid, turutstyr, og underveisvurdering, sa du? Alt lærer jeg gjennom feiling, og når jeg stadig gjør feil, har jeg ikke sjans til å være en god norsk mamma. 

I klassens teateroppsetning skal mitt barn være broren til Per Askeladden – bror til hvem? Ikke kjenner jeg til barnesanger, ikke til skomaker Andersen, Bukkene Bruse eller andre norske kulturskatter. 

«Ja men det kjenner jo alle!»
– men jeg er ikke alle. 

Jeg har grått, gaula mot havet, skreket ut en smerte jeg ikke visste fantes.

Jeg lærer og lærer i rekordfart, fortrenger alle egne barneminner og min kultur, full fart inn i den norske kulturen. Mitt absolutte lavmål: Jeg blir med på Rune Rudberg-konsert. 

«Flink nordmann har du blitt.»
Ja. Takk. Smil. 

Skyldfølelsen overfor barna

Ingen har spurt meg om mine sanger, min musikk, mine godnatthistorier, barneleker, min mat, mine interesser, mine hobbyer – min måte å leve på i denne verden. Mitt, mitt, mitt; ikke ditt, ditt, ditt! 

Det verker i dypet av sjelen min, byllen har grodd seg større og større og har sakte forgiftet livet med en dyp, gjennomtrengende sorg. Den stille sorgen når barna blir fremmede og prioriterer det norske: Felleskapet. Fantomsmertene når moderlandet er tapt er blitt borte fordi det er like fremmed. Rotløsheten når Norge heller aldri blir mitt. Skyldfølelsen overfor barna fordi jeg gjorde dem annerledes. 

Jeg har jo bare vært meg.
Jeg savner meg. 

Det var ikke min skyld

Takk til Chirag og Magdi for at de med musikken sin åpnet hjertet mitt, bløtla byllen og punkterte den. Takk for at dere viste meg at det finnes ord for det, at det er lov å bruke ordene, tenke og føle slik jeg gjør. Takk for at dere viste meg at det ikke er min skyld – det var ikke meg det var noe galt med. 

Jeg lover jeg skal bli meg selv igjen. Kors på halsen, ingen kniver i hjertet!

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.