Foto: Privat
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Forrige helg var jeg en del av et norsk reisefølge på 150 personer. Destinasjonen var kystbyen Durrës, en times kjøring fra Albanias hovedstad Tirana, der et vennepar fra Norge skulle gifte seg.
Hvorfor akkurat her?
Selv om en del av oss hadde en anelse om hvordan bryllupet ville være, var brudeparet flinke til å holde kortene tett inntil brystet. Sånn sett visste ingen av oss hva som ventet oss. Det eneste vi ble lovet, var at dette garantert skulle bli et bryllup helt utenom det vanlige. Et bryllup vi sent ville glemme.
Allerede før feiringen startet, rett før den første seremonien, dukket det opp et albansk tv-team. De ønsket å komme til bunns i hvorfor noen ikke-albanere hadde lagt bryllupet sitt her. Ja, det er billig i Albania. Ja, det var strender her med sol hele dagen. Dessuten hadde ingen av oss vært i Albania før.
Men den kommentaren som virkelig stakk seg ut, og som på et viss plaget meg mer enn jeg ønsket, var den om hvorfor en indisk-pakistansk person – brudgommen – ville legge bryllupet sitt til Albania? Dette er jo høyst uvanlig, ifølge journalisten.
Vi skrev norsk mangfoldshistorie – i Albania
Jeg skal komme tilbake til hvilket svar som ble gitt, men la meg gå videre og ta for meg selve bryllupsfeiringen.
Det hele startet med en indisk Haldi-seremoni på stranda. Her ble det kommende brudeparet smurt med gurkemeie av samtlige gjester. En slik seremoni skal velsigne brudeparet før bryllupsdagen. En bedre mulighet til å smøre inn fjeset til brudeparet, ville ikke dukke opp igjen.
Senere på kvelden ble denne seremonien etterfulgt av et flere timer langt sang- og danseshow der alt våknet til liv – brudens eget danse-crew fra Norge myldret rundt henne, der hun sang og danset til sin kommende ektemann. For anledningen var det Dj Balli-Beats som loset oss inn i natten med sin særegne indisk-pakistanske stil, preget av populærkulturens største hits. Gjennom musikken og dansen ble vi en del av en historie om samhold, og fler-identiteten som har sprunget ut av Norge. Vi danset til krampen tok oss, sang til vi var hese og moret oss på en måte vi ikke visste at vi hadde savnet.
Kulturelt perspektivskifte
Det var ikke før neste dag, at selve bryllupet fant sted på et slott, langt ute på den albanske landsbygda. Her ga brudeparet hverandre sine ekteskapsløfter. Paret ble, på norsk, viet av en pakistansk onkel, etterfulgt av den obligatoriske bukett-kastingen. Inne på slottet kom brudeparet dansende inn med penge-pistoler (!). Sedlene var trykket med bilder av – vent litt – dem selv! Nå så vi endelig ut som «dem» på sedlene.
Dette bryllupet var et kulturelt perspektivskifte. Det var godt å kjenne på at bryllupet brøt med manges forventninger til hvordan et bryllup skal være. I beste fall vil det øke vår felles forståelse av at en slik begivenhet, egentlig er best når den gjøres til sin egen. Janteloven eksisterer kun i våre hoder.
Låst fast i en fortid som ikke lenger er gjeldende
Ved å fortelle dere om bryllupet, føler jeg at jeg egentlig har svart på tv-teamets kommentar. Jeg påstår på ingen måte at intervjuerens bemerkning var dårlig formulert, eller at vedkommende burde visst bedre. Jeg tror det handler mer om det bildet verden har av Norge, eller rettere sagt: det bildet Norge har vist verden. Merkevaren Norge består utelukkende av «A-ha», ski, oljen, til en viss grad Edward Munch, og sist fotballspilleren Håland, den etterlengtede vikingen.
Karpe har utvidet grensene for hva det vil si å tilhøre Norge, men det har primært vært rettet mot oss som bor i Norge. Internasjonalt gjelder det andre sannheter, som ikke nødvendigvis er feil, men som likevel har mangler knyttet til seg. Spesielt påstanden om at den norske etnisiteten fortsatt er hvit, når over 800 000 av befolkningen har aner fra andre land, irriterer meg litt. Ja, så har ikke min hudfarge vært i Norge i mer enn femti år, men det er høyest på tide å anerkjenne dette likevel som en del av det norske.
Selv senest for noen uker siden, da et terrorangrep rammet Somalia, og en norsk borger ble drept, var det enkelte som hevdet at personen ikke kunne bli omtalt som nordmann. Selv når enkelte mener at flyktninger fra for eksempel Ukraina er mer kulturelt knyttet til Norge, enn flyktninger fra Midtøsten, så tenker jeg at disse personene sitter fast i en fortid som ikke lenger er gjeldende.
Kommet for å bli
Bryllupet i Albania var en påminner om at det egalitære Norge, er mangfoldig. Dette bryllupet handlet om å feire hverandres egenart, og framsto som en feiring av kulturelle familier. Det skapte en varme som virket helt fjern for mange som konstant har kjent på det norske som én ting.
For det er det ikke. Og jo oftere vi anerkjenner dette, desto færre utfordringer vil vi kjenne på i hverdagen. De kulturelle innslagene har kommet for å bli, som en tsunami ingen kan stanse.
Gratulerer til bruden og brudgommen!
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Naeem Hussein, «Vi er samme klode»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Klasse M1A, grunnskoleopplæringen ved Hersleb videregående skole, «Kjære Abid Raja»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
