Alle skal være trygg i bønn, og alle skal være trygg i tale, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Faksimlie, Slumdog milionaire
Ytringsfriheten er en absolutt forutsetning for religions- og livssynsfriheten, skriver Ingrid Rosendorf Joys i dette innlegget.
150Shares

Den 22. august ble Salman Rushdie knivstukket da han skulle holde en tale i delstaten New York. Rushdie overlevde, men ble fraktet til sykehuset med svært alvorlige skader. 

Den 19. september 2022 ble rådsmedlemmene fra de femten medlemsorganisasjonene i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), som til sammen representerer om lag 80 % av Norges befolkning, enig om en felles uttalelse om attentatet.

I religionens navn

Uttalelsen bestod av tre komponenter. En absolutt fordømmelse av angrepet på den iranskfødte forfatteren. En erklæring om at tros- og livssynssamfunn i Norge står sammen når noen av oss blir rammet av vold. Og en uforbeholden støtte til ytringsfriheten. 

Hvorfor setter Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn av tid på et hektisk rådsmøte til å diskutere akkurat dette angrepet i et land på andre siden av Atlanteren? Verden er full av vold og drap og i dette tilfellet fikk ikke angrepet, heldigvis, noe fatalt utfall. 

Det er flere grunner til det. En av dem er at de som står bak angrepene på Rushdie og hans forleggere, inkludert norske William Nygaard, hevder å gjøre det i sin religions navn. Da oppleves det som relevant for norske tros- og livssynssamfunn å tydeliggjøre at dette er uakseptabelt. 

Livssynshumanister og religiøse kommer sammen

For det andre er Salman Rushdie tilknyttet britiske livssynhumanister og det oppleves derfor som et angrep på dem. Tros- og livssynssamfunn i Norges støtter hverandre og viser solidaritet når ett samfunn blir rammet av angrep, her hjemme eller i utlandet. 

I 2019 ble muslimer i New Zealand utsatt for et brutalt terrorangrep. Da møtte de andre tros- og livssynssamfunnene opp utenfor ICC-moskeen, og biskop i Oslo katolske bispedømme, Bernt Eidsvig holdt et innlegg før fredagsbønnen. Da hovedsakelig katolikker kort tid etter ble utsatt for terror på Sri Lanka, var det tid andre tros- og livssynssamfunn, inkludert muslimene, å vise solidaritet med dem. Likeledes møtte alle opp under #tryggibønn-parolen da Al-Noor-moskeen i Bærum ble angrepet. 

Dette oppropet, med parolen #tryggitale, er en måte for tros- og livssynssamfunnene å vise solidaritet med livssynshumanistene på. De er en del av det store tros- og livssynsfellesskapet i Norge. Det er uvanlig at livssynshumanister og religiøse samarbeider så nært og godt, men det er utvilsomt en veldig god ting. Også for storsamfunnet. 

De som er uenige med oss, kan gi uttrykk for det

Sist, men ikke minst, er det viktig for norske tros- og livssynssamfunn å demonstrere at vi bedre enn noen andre forstår at ytringsfriheten er en absolutt forutsetning for religions- og livssynsfriheten. De to menneskerettighetene er nært forbundet og den ene kan ikke eksistere uten den andre. Man kan ikke ha frihet til å ytre seg uten frihet til å tro, men man kan heller ikke ha reell trosfrihet uten retten til å ytre seg fritt. 

Menneskerettighetene er universelle. De gjelder alle. Man kan ikke ha ytringsfrihet for noen, men ikke andre. Det innebærer at religioner og livssyn, som mange steder i verden verken får praktisere eller ytre seg fritt, må tåle å bli utsatt for sterk kritikk, endog blasfemi, i land med ytringsfrihet. 

Norge er heldigvis et slikt land. Tros- og livssynssamfunn i Norge har det godt og nyter godt av både ytringsfrihet og religions- og livssynsfrihet. Prisen vi må betale, i likhet med alle andre virksomheter her til lands, er at de som er uenige med oss, eller misliker oss, kan gi uttrykk for det. Også på måter som oppleves som krenkende. 

Trygg i bønn, trygg i tale

Alternativene til å utholde dette ubehaget er ikke verdt å vurdere. At myndighetene skal opptre som et slags smakspoliti for hvilke tankesett og verdensanskuelser som skal skjermes fra kritikk og slippe å bli utfordret er skremmende. I land hvor dette er tilfelle, og det er dessverre ingen mangel på dem, er det nettopp minoritetene som kommer dårligst ut. 

Alle STLs femten medlemssamfunn er minoriteter – enten her hjemme, i andre land, eller begge deler. Det bør derfor ikke overraske at STLs rådsrepresentanter vil verne om en menneskerettighet som er særlig viktig for minoriteter. 

Slik alle skal være trygg i bønn, skal alle også være trygg i tale. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.