– Meldingene Jirde Ali har mottatt etter å ha gått offentlig ut om det hun opplevde fra Antonsen taler tydelig for at vi ikke er ferdig snakka om rasisme, skriver Assad Nasir.
Foto: Gry Kristiansdatter
– Vi komme oss forbi spørsmålet om hvorvidt det finnes rasisme i Norge, skriver Assad Nasir i dette innlegget.

Det meste er vel sagt om Atle Antonsens rasistiske utblåsing rettet mot Sumaya Jirde Ali. Selve hendelsen er detaljert skildret av Jirde Ali selv på hennes Facebook-side, og Antonsen har beklaget, etter hvert. 

Så noen lurer sikkert på hvorfor jeg likevel skriver om dette. Men det har sine grunner, vi er ikke ferdig snakka, ikke foreløpig i hvert fall. 

Kryptisk fra Statsadvokaten

Meldingene Jirde Ali har mottatt etter å ha gått offentlig ut om det hun opplevde fra Antonsen taler tydelig for at vi ikke er ferdig snakka om rasisme. At Statsadvokaten i Oslo henla anmeldelsen mot Antonsen er i tillegg vanskelig å forstå. 

Særlig begrunnelsen som ble formidlet i media, i en blanding av juridisk og hverdagslig språk. Lekfolk som meg (og jeg har vært norsklærer i 14 år) forstår for eksempel ikke hva det vil si at en ytring er kvalifisert krenkende. 

Statsadvokaten i Oslo burde ha formidlet budskapet, eller i alle fall hjulpet media til å videreformidle, i et mer forståelig språk enn det blandingsspråket vi fikk lese i flere aviser.  

Mange diskusjoner, lite lærdom

De siste ukene har mange engasjert seg i saken, hvor enkelte på den ene siden mener at Antonsen bør steke i sitt eget fett, og på den andre siden en del som mener at man må tåle en spøk. Det er har vært diskusjoner om humor, om fyll, om å tåle både det ene og det andre.

Jeg er egentlig ikke så opptatt av Atle Antonsen. Han har gått langt over streken, han har innrømmet det selv, og jeg er sikker på at han vil lære noe av dette og bli et bedre menneske. 

Jeg er mer opptatt av hva som skal skje videre, at vi nå snakke mer og inngående om rasisme. Det er jo ikke første gang vi har et tilfelle av rasisme som diskuteres i full offentlighet. Vi har hatt mange nok diskusjoner, både generelle og om konkrete tilfeller, men vi må kanskje begynne å lære noe av disse diskusjonene også. 

Det finnes rasisme

Og aller først må vi komme oss forbi spørsmålet om hvorvidt det finnes rasisme i Norge. Altså, den som er innom et kommentarfelt i en av de store avisene i landet i ny og ne vil se at det finnes rasisme i Norge. Hvis man likevel skulle være usikker, finnes det en god del forskning som viser at det er rasisme i Norge. 

Man kan erkjenne dette uten å mene at flertallet i den norske befolkningen er rasister, for det er de ikke. Jeg har noen ganger opplevd å bli møtt med spørsmål om jeg mener Norge er et rasistisk land eller om flertallet i Norge er rasister. Svaret på det er nei, og det er, så vidt jeg vet, ingen som mener det heller. Å si at det finnes rasisme i Norge er ikke det samme som å si at de fleste i Norge er rasister. Det er en helt klar forskjell, og de fleste skjønner den språklige nyansen, bortsett fra de som vil ha Norge for nordmenn. 

Stillheten fra de høylytte

Dette hadde vært en ypperlig anledning til å snakke om hverdagsrasisme og hatprat, kanskje fra norske komikere til og med. Men fra Atle Antonsen sine kolleger, komikere og andre i underholdningsbransjen, har det vært helt stille. Litt som i graven. 

Jeg er mer opptatt av hva som skal skje videre, at vi nå snakke mer og inngående om rasisme.

Folk som ellers er så tøffe og modige, klarte ikke å komme ut og si at rasisme er noe dritt, slikt vil vi ikke ha. Harald Eia innrømmer selv at han feiga ut, og til det har jeg følgende å si, ja det gjorde du. Folk som ellers godt kan kalles frampå, på grensa til brautende, hadde ingenting å si. Det var rett og slett skuffende. Men jeg håper fortsatt, i og med at man har erkjent sin egen feighet, at Eia med flere benytter anledningen til både å lære og å bli antirasister. Det er håp i hengende snøre, tross alt. 

Halvdelen av utenlandsadopterte diskriminert

Vi kan se på noe av det vi vet om rasisme i Norge i dag. Blant annet viser forskning at det finnes diskriminering i arbeidslivet. En undersøkelse viste at søkere med pakistanske navn hadde 25 % mindre sjanse for å bli innkalt til jobbintervju. Samme undersøkelse viser at deltakelse i religiøs organisasjon også reduserer sjansen for å bli kalt inn til intervju. 

I tillegg viser andre undersøkelser at også personer med samisk bakgrunn opplever diskriminering i arbeidslivet.

En rapport fra 2021, utarbeidet av By- og regionforskningsinstituttet NIBR, viser at utenlandsadopterte, omtrent halvparten, opplever diskriminering, rasisme og forskjellsbehandling på grunn av utseendet. Og at dette skjer på jobb, skole og i det offentlige rom.

En erfaring som setter seg i kroppen – og blir der

Videre kunne vi i mars i år lese på NRK sine nettsider at ifølge en ny rapport opplever hver tredje tenåring med flerkulturell bakgrunn rasisme, hvor mye av rasismen finner sted i skolen. Men det var ikke så mye diskusjon om det i vår. Selv hadde jeg ikke fått med meg denne undersøkelsen før nå, mens jeg skulle finne bakgrunnsstoff for å skrive denne artikkelen. 

Det kan virke som om vi ofte ikke tror på at det finnes rasisme i Norge. En grunn kan være at vi tenker på rasisme i en amerikansk kontekst, hvor rasismen i mye større grad er strukturell. Selv om forskningen nevnt tidligere her viser tendenser til strukturell rasisme også i Norge. 

For den som selv ikke opplever rasisme og diskriminering kan det fremstå som enkelttilfeller, men for den som er utsatt for rasisme og diskriminering er det en erfaring som setter seg i kroppen og blir der. 

Les og lær

I håpets ånd, og med tanken på at vi alle kan lære noe, vil jeg avslutte med å anbefale noen bøker. Den første er Rasismens retorikk (2019) av Frode Helland. Det er en analyse av en del ytringer i den offentlige debatten som kan hjelpe oss til å avsløre rasisme. 

Den andre er Lisa Esohel Knudsen sin Det er personlig (2022). En bok som, slik forlaget skriver, kan være nyttig i kampen mot diskriminering. Og til slutt boka Hva er rasisme (2015) av Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving, en kort, men god innføring i rasisme, både historisk og i dag. 

Så det er bare å lese, lære, og bli gode antirasister. Stillhet kan aldri være et alternativ. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.