Å vokse opp i Norge med minoritetsbakgrunn og som asylsøker var tøft, og det var jeg egentlig ikke klar over mens jeg vokste opp, skriver artikkelforfatteren.
Foto: The74
Mennesker med innvandrerbakgrunn kan hjelpe nye innvandrere, skriver Liva Delir Andersen i dette innlegget. 
206Shares

Som psykologistudent på profesjonsstudiet i Bergen, kreves det ofte av oss at vi tenker litt over oss selv, våre opplevelser og hvem vi er som personer. Det har hvertfall jeg gjort mye av den siste tiden – altså å reflektere rundt mine opplevelser. 

Ukjente referanser

Jeg merker at det er noen opplevelser fra tidligere som sitter langt inne og som vekker mange følelser, og jeg føler også på et ansvar som fremtidig psykolog for å belyse disse erfaringene for å gjøre samfunnet mer bevisst. 

I tillegg til å være psykologistudent er jeg også førstegenerasjonsinnvandrer og har asylsøkerbakgrunn, og det vil si at mange aspekter av barndommen min har vært annerledes enn den mange andre i samfunnet har opplevd. Jeg observerer nå at mange av mine opplevelser deles av andre med innvandrerbakgrunn. Dette er opplevelser som enkelte andre i samfunnet ikke er helt kjent med. Opplevelser som kan oppleves fremmede av andre nordmenn, men også iblant av vår egen familie. 

På asylmottak – uten prinsessekjole

Å vokse opp i Norge med minoritetsbakgrunn og som asylsøker var tøft, og det var jeg egentlig ikke klar over mens jeg vokste opp, men minnene kommer til meg om dagen når jeg snakker med min norske ektefelle, venner og kollegaer om oppveksten, eller når jeg leser pensum om relevante temaer på studiet. 

Følelsene er mange, og til tider veldig ambivalente. Det er tristhet, glede, takknemlighet, sinne, og ja, listen er egentlig veldig lang. Den følelsen jeg husker best er følelsen av å være annerledes, følelsen av å skille meg ut og ikke ha det samme som de andre. 

Jeg husker for eksempel alle disse barnebursdagene jeg var bedt i, med prinsessetema, og jeg sto i rommene til mine klassevenninner i fascinasjon. Så fine rom, så mye rosa, og alle disse lekene jeg skulle ønske jeg hadde. Da glemte jeg fort at jeg og mine foreldre ikke engang hadde fått med oss at det var prinsessetema, og at jeg følgelig ikke gikk i noen fin, rosa prinsessekjole. 

Jeg ser nå i ettertid på bilder fra bursdagene og ler, men blir også litt trist. Jeg skiller meg så mye ut, og jeg husker at jeg kjente på det. Vi bodde jo på asylmottak, og mitt rom var fargeløst. Mine foreldre hadde heller ikke norskkunskapene til å få med seg alle beskjeder eller forstå alle ord og begreper i beskjedene. Det var heller ikke noen som sørget for at foreldrene mine forsto hva de skulle sende med meg. 

– Vi ser at de behandles annerledes

Jeg husker for eksempel at vi skulle ha overnatting på skolen i regi av SFO – av en eller annen grunn – og skolen hadde laget en liste over ting man skulle ha med. Jeg husker så godt at pappa brukte hele kvelden før på å forstå listen, finne frem og fikse sånn at jeg hadde det jeg trengte til overnattingen. Han fant frem den tykkeste madrassen vi hadde, dyne, pute, rent sengesett og strevde med å rulle alt sammen slik at jeg kunne dra det med meg på skolen. Jeg var fornøyd. Enn så lenge. 

Da jeg møtte opp neste dag hadde alle andre mindre sekker enn meg, for en sovepose tar jo ikke så mye plass. Jeg hadde den største bagasjen noen kan tenke seg, med tung madrass som pappa hadde rullet og bundet fast med tape. Jeg følte meg så annerledes. 

I dag er jeg takknemlig for at foreldrene mine prøvde, og at jeg erfarte dette likevel. Kan de klandres da? De kan jo ikke det. Sovepose var ikke et kjent fenomen for dem, og jeg vet at de virkelig prøvde å oversette. Pappa hadde alle sinw tjukke ordbøker som han lette i, og til tross for dårlige språkkunnskaper, prøvde de alt de kunne å gi meg den beste opplevelsen, selv om dette ikke ble tilfellet hver gang. Det er lett å tenke at man burde være takknemlig for i det hele tatt å være med, men for et barn er dette ikke alltid lett å se.  

Å vokse opp i Norge med minoritetsbakgrunn og som asylsøker var tøft, og det var jeg egentlig ikke klar over mens jeg vokste opp […]

En annen ting som vi barn av immigranter ofte føler på er en ambivalent relasjon til våre foreldre. Vi er på den ene siden utrolig stolt av alt de får til med det lille de har, og måten de prøver så godt de kan å tilpasse seg et land som er så annerledes enn sitt eget. 

På den annen side opplever vi tristhet, fordi vi ser dem streve. Vi vet at de har gitt slipp på deres store nettverk der de har blitt respektert, verdsatt og følt seg viktige, og nå opplever å bli avvist og misforstått på jobber, i butikken og av andre medmennesker. Vi ser at de er lei seg når de ikke får til å kommunisere som de andre, og det innebærer ofte at de ber oss barna om hjelp til å oversette eller skrive, og vi er kanskje litt lei av det. Vi ser at de behandles annerledes, og kjenner på alle disse opplevelsene sammen med dem. 

Nye jobbmuligheter

Samtidig med å føle både på stolthet og tristhet, føler vi også på et sinne for at foreldrene våre ikke alltid vet hva vi trenger. Vi er sinte fordi de ikke alltid forstår prosessene vi går gjennom, og ikke alltid forstår beskjeder fra skole og for at kulturen deres er så annerledes enn majoritetskulturen. 

Dette til tross for at vi vet at de hadde gjort alt som er mulig å gjøre, om de bare hadde visst. Vi sier ikke dette til dem for vi vet at det vil gjøre dem triste, for de vil virkelig at vi skal se at de prøver og får det til. De gjør egentlig alt riktig i deres situasjon. Det er bare situasjonen som ikke er riktig. 

Det var jo ikke en eneste person som hjalp mine foreldre med disse prosessene da vi vokste opp, og skolene sørget ikke for å oversette disse lange brevene de sendte ut om ditt og datt som barna trengte. Jeg forstår selvsagt i dag at det er lettere sagt enn gjort. Hvem skulle stått for oversettelsen? Hvor skulle disse ressursene kommet fra? 

Samtidig vet jeg at det er mange med innvandrerbakgrunn som er arbeidsledige, og som stadig vekk forsøker å finne sin plass i samfunnet. Jeg undrer meg derfor om det hadde gått an å skaffe nye jobber, for eksempel engasjere de med innvandrerbakgrunn til å hjelpe andre med innvandrerbakgrunn som har kortere botid i Norge? I et stadig voksende flerkulturelt samfunn trenger vi å tilpasse oss. 

De som ikke finner frem

Så var det oss barna igjen. Vi vokser opp med alle disse følelsene og opplevelsene, og føler at det ikke er noen som egentlig forstår helt. Som oftest ender det jo også med å gå bra, men jeg vet at følelsene aldri forsvinner helt på innsiden, og derfor føler jeg et ansvar for å belyse dette. 

Vet skolene egentlig hva disse barna opplever, og hvordan følelsen av å skille seg ut i mengden er den tøffeste av dem alle? Vet skolene at foreldrene våre bruker mange timer på å lese og forstå deres beskjeder? 

Jeg håper virkelig det, og jeg tror at det blir bedre for hver dag som går. Det betyr derimot ikke at vi skal slutte å snakke om det. 

Til tross for disse opplevelsene, anser jeg meg selv om en av de heldige. Mine foreldre har, til tross for manglende språkkunnskaper og kort botid i Norge, vært høyt utdannede og visst hvordan og hvor de skal se etter hjelp, men dette gjelder ikke alle. Det er de barna jeg er bekymret for, og de foreldrene jeg føler aller mest med. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.