Vi er ikke det likhetssamfunnet mange liker å tro at vi er. Tiltakene for å endre dette ender ofte med kun å polere fasadene, uten at det skjer reelle endringer, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Comunidad Madrid
Innvandrere tjener mindre, har lavere utdanning og bor i Oslo øst. – Nå må vi handle i stedet for å polere fasadene , skriver Assad Nasir i dette innlegget. 

Det ble altså brudd i lønnsforhandlingene mellom LO og NHO i forrige uke, og mange tusen ble tatt ut i streik. Avisene, store og små, har skrevet side opp og side ned om hvordan streiken rammer vanlige folk. Men avisene har glemt å skrive at det er vanlige folk som streiker. 

Luksusproblemer

De store tabloide mediene har i hvert fall vært mest opptatt av at det kan bli tomt for øl og brus i butikkhyllene. Eller at 17. mai-isen kan bli en mangelvare. I store krigstyper har dette blitt presentert for oss på avisenes nettsider. Hva sier dette om medienes samfunnsoppgave? Og hva sier det om oss som folk? Er vi virkelig så privilegerte?

Om folk i andre deler av verden hadde lest våre aviser, hadde de nok tenkt at vi er født med sølvskje i munnen og gullhår i ræva. Hvis det viktigste og verste med denne streiken er at vi ikke får øl, brus og is, ja da har vi vel både sølvskje og gullhår. 

Slik måles en bedrifts suksess i dag

Det vi bør snakke om er at tiden hvor verdier skapes og deles er forbi. Nå er vi i tiden for å skape og flytte verdier til Sveits. Mens de som skaper verdiene, arbeiderne, blir bedt om å vise moderasjon i lønnsforhandlinger, får direktørstanden flerfoldige ganger mer i lønnsøkning og bonuser. Og eierne sutrer og furter fordi de ikke vil dele overfloden arbeidernes blod, svette og tårer har gitt dem. 

En gang i tiden ble en bedrifts vellykkethet målt i antall ansatte. Land og strand rundt ble disse ofte også kalt hjørnesteinsbedrifter. Nå er målestokken mest mulig overskudd til aksjonærene, minst mulig til arbeiderne. 

Minstelønnsystem må inn i flere bransjer

Tingenes tilstand er ikke skjult for noen. Med mindre man lever i sin egen boble. De økonomiske, og derav også de sosiale, forskjellene har vært økende i flere år. Ulikhetene i inntekt og formue har også vært økende. Tingenes tilstand er slik at de som allerede har mye får mer, og de som har lite får enda mindre. Tidligere i år har vi kunnet høre modige folk stå i Debatten-studioet hos programleder Fredrik Solvang i NRK og fortelle at det har blitt vanskelig å få endene til å møtes. Matkøene har blitt lengre, og folk med jobb har måttet, på nedverdigende vis, stå i kø for å få utdelt mat. I rike Norge. 

Vi liker å tro at vi lever i et egalitært samfunn, et likhetssamfunn.

Politikerne kan snakke om arbeidslinja på innpust og utpust, ja, faktisk til de ikke lenger har pust. Men hvis folk i arbeid må stå i matkø, og må telle på kroner og ører hver bidige måned for å komme seg gjennom hverdagen, da er lønningene for lave. Men det vil ikke politikerne blande seg i, det skal partene få løse opp i selv. Saken er bare den at politikerne kan gjøre noe. Man kan øke minstelønnssatsene. Og man kan vedta minstelønn i flere bransjer enn i de ni bransjene vi har minstelønn i dag. Bare for å nevne noe. 

Polerer fasaden i stedet for å gjøre noe

Ulikhetene øker, og samfunn med stor økonomisk ulikhet må også møte konsekvensene av dette. Vi liker å tro at vi lever i et egalitært samfunn, et likhetssamfunn. Et samfunn med små forskjeller. Men slik er det ikke lenger. 

Og vi vet langs hvilke linjer ulikhetene går. For eksempel er innvandrere overrepresentert i lavtlønnsyrker. Vi vet også at innvandrere tjener mindre i snitt enn befolkningen ellers. Vi vet at innvandrere har lavere utdanning enn befolkningen ellers. Vi vet at andelen innvandrere er større blant befolkningen i Oslo øst. Vi vet også at en mye større andel av de som bor på østkanten i Oslo ikke fullfører videregående skole. 

Det er mye vi vet, mye vi har visst lenge, men spørsmålet er hva vi gjør med det. Oftest vedtar politikerne tiltak der, ja hvordan skal jeg si det pent; man polerer fasaden i stedet for å gjøre noe med det som egentlig ikke virker. 

Vi trenger handlekraft nå

Det er ikke lenge siden bedriftseierne måtte hjelpes i vanskelige tider. Men hukommelsen synes å være sviktende på den kanten, for nå vil de ikke lønne arbeiderne sine skikkelig.  Det eneste arbeiderne gjør er å bidra til å fylle eierne og direktørenes lommer med millioner. 

Nå nærmer valget seg med stormskritt, og riktignok er det kommunevalg, men politikerne bør kjenne sin besøkstid og komme på banen med noe bedre enn dette nå. Hvis ikke kan vi risikere å få økende politisk ulikhet også. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.