Skrevet av Ingrid Johanne Riisøen Flaa/ Jussbuss
I Jussbuss jobber vi mye med saker om utvisning grunnet brudd på straffeloven. Ved utvisning kan man få et innreiseforbud som varer i 2, 5 eller 10 år, eller varig. Om man er fra et EU/EØS-land blir man utvist fra Norge, mens tredjelandsborgere blir utvist fra Schengenområdet og ofte også innmeldt i Schengenområdet sitt informasjonssystem.
Dette er mennesker som gjerne har bodd i Norge lenge, og som har sonet sin straff og dermed, etter norsk kriminalomsorgs egen målsetting, skal være rehabilitert. Lang botid i landet gjør også at de som er utvist ofte har barn som er bosatt her. Å utvise noen som har barn er særlig inngripende både for vedkommende selv, men også overfor den nærmeste familien.
Når utlendingsmyndighetene skal bestemme hvorvidt en straffedømt utlending skal utvises, foretar de en forholdsmessighetsvurdering. Her skal alvorlighetsgraden av den kriminelle handlingen vurderes opp mot utlendingens tilknytning til Norge. I vurderingen av utlendingens tilknytning vil det om vedkommende har barn i Norge være et relevant moment.
Vektlegger ikke barnets beste
Problemet er at utlendingsmyndighetene i sine vedtak ofte vektlegger den kriminelle handlingen i stor grad, og tilknytningen barnet får mindre betydning. Dette til tross for at det følger av både Grunnloven og FNs barnekonvensjon at barnets beste skal være et vesentlig forhold i forholdsmessighetsvurderingen.
Det er klart at det å få sin mor eller far utvist, ikke bare fra Norge, men også fra hele Europa berører et barn. I praksis vil dette ofte bety at det å opprettholde et normalt og nært familieliv vil være svært vanskelig. Selv om UDI og UNE skriver at dette lar seg opprettholde gjennom Skype og telefonsamtaler, er det klart at å få en forelder utvist er et stort inngrep i barnets familieliv. I tilfeller med utvisning skal man derfor ikke bare høre på barnet, men også ivareta barnets interesser. Det vi ser i vår saksbehandling er at dette sjeldent blir gjort.
I de fleste vedtak om utvisning der vedkommende har barn fremstår vurderingen av barnets beste mer som et punkt som krysses av på en sjekkliste.
I de fleste vedtak om utvisning der vedkommende har barn fremstår vurderingen av barnets beste mer som et punkt som krysses av på en sjekkliste, enn en reell vurdering som er tatt. Vurderingene er ofte korte og overfladiske, og det er sjeldent det blir lagt nevneverdig vekt på dette i den totale forholdsmessighetsvurderingen.
Lytter ikke til barna
Vi ser ofte eksempler på at utlendingsmyndighetene aldri har snakket med barnet direkte, men bruker formuleringer som «vi legger til grunn at barnet ønsker sin far i Norge». Selv om dette utsagnet ofte stemmer, strider det med det rettslige innholdet i prinsippet om barnets beste. Barnet skal bli hørt og det skal gjøres en konkret vurdering av hvordan vedtaket vil påvirke det enkelte barnet.
UDI har tidligere sagt at de ikke har som praksis å intervjue eller snakke med barn, da de regner med at foreldre tar ansvar for at barnet blir hørt. Denne praksisen strider med forvaltningens egen plikt til å sørge for at vedtak er godt opplyst.
Mange vedtak bærer også preg av at barnets beste må nå opp til en svært høy terskel for å få gjennomslag. UDI skriver ofte i sine vedtak at det må foreligge særlig gode grunner for at barnets beste skal føre frem. Vi har i vår saksbehandling sett at verken psykisk eller fysisk sykdom hos barnet eller den gjenværende forelderen fører frem.
Ofte avskriver utlendingsmyndighetene slike anførsler med at «alle barn som mister en forelder vil ha noen utfordringer». Det er derfor vanskelig å se for seg hva slags ekstraordinære forhold som når opp til den høye terskelen forvaltningspraksis har etablert for barnets beste.
Skaper aleneforeldre
Videre legger utlendingsmyndighetene ofte vekt på at den forelderen som er igjen med barnet kan avhjelpes av det offentlige. At en aleneforelder kan få hjelp av NAV stemmer. Det er likevel vanskelig å lese ut fra ordlyden i barnets beste-vurderingen at dette er et moment som kan tillegges vekt. Barnets beste må vurderes konkret for det individuelle barnet, og kan ikke ta utgangspunkt i større samfunnsmekanismer. Et tiltak fra det offentlige vil aldri kunne erstatte viktigheten av å ha en forelder nær seg for et barn.
Vi i Jussbuss mener derfor at forvaltningspraksisen må snus. Det må ikke være tale om ekstraordinære omstendigheter for at barnets beste skal bli ivaretatt, men heller ekstraordinære omstendigheter for at dette kan sees bort i fra. Videre må man i mye større grad sikre at barn faktisk blir hørt når det fattes vedtak som berører dem. Bare på den måten kan vi sikre at vi følger Grunnloven og våre internasjonale forpliktelser.
