Sarpsborg kommune bruker nå mer på yngre med spesielle omsorgsbehov enn på hele grunnskolen til sammen, melder NRK.
Jeg vil starte med å si at jeg fullt ut støtter forbundslederen i Norges Handikapforbund (NHF), Tove Linnea Brandvik, som sier at «kommunesektoren bedriver en graverende kampanje mot unge funksjonshemmede.»
Brandvik setter fokus på noe helt avgjørende som ofte glemmes: Tilrettelegging og inkludering for personer med funksjonsnedsettelser må ikke sees på som et luksuskrav, men en menneskerett.
Dette er noe jeg har kjent på selv – hvordan små hindre i hverdagen kan bli store barrierer, og hvordan manglende tilrettelegging begrenser muligheter som andre tar for gitt.
Selv om jeg personlig ikke har valgt å ha BPA (brukerstyrt personlig assistanse), ser jeg tydelig utfordringene dette skaper for mange fra sidelinjen. Jeg har full forståelse for hvor viktig BPA er for at personer med funksjonsnedsettelser kan leve et fritt og selvstendig liv. Det er nettopp derfor jeg vil kaste meg inn i denne debatten: For selv om jeg ikke har disse tjenestene selv, er det tydelig at situasjonen må bli bedre.
NHF treffer spikeren på hodet når hun peker på manglende tilgjengelighet og rettigheter som en sentral utfordring
Forbundslederen i NHF treffer spikeren på hodet når hun peker på manglende tilgjengelighet og rettigheter som en sentral utfordring. Jeg ser hvordan folk jeg kjenner, og andre jeg har hørt om, kjemper mot et system som burde være der for å støtte dem – ikke begrense dem. Når kommunene kutter i tjenestene eller ikke prioriterer tilrettelegging, skaper det urettferdige barrierer for deltakelse og frihet.
Jeg mener vi må se på BPA som en menneskerett, ikke en ekstra utgift. BPA gir ikke bare enkeltpersoner mulighet til å delta i samfunnet, men frigjør også familier fra unødvendige byrder og bidrar til større samfunnsøkonomiske gevinster på sikt. Dette er løsninger som gagner alle – både individet og fellesskapet.
Samtidig er det viktig å huske at tilgjengelighet og tilrettelegging er et bredere tema enn bare BPA. Universell utforming og inkluderende tjenester berører oss alle, uansett om vi er direkte avhengige av det eller ikke. Dette er grunnen til at jeg heier på bedre løsninger og stiller meg bak kravene om øremerkede midler, strammere lovverk og sterkere nasjonal innsats for å sikre rettigheter.
Når vi nå snakker om en «yngrebølge» og press på kommunenes økonomi, er det viktig at vi ikke glemmer hvem som rammes hardest når budsjettene kuttes. Ofte er det oss med funksjonsnedsettelser som blir oversett, og det føles som om rettighetene våre er det første som må vike når det blir trangt økonomisk.
Tilgjengelighet handler ikke bare om funksjonshemmede. Universell utforming gagner alle – foreldre med barnevogn, eldre med dårlige knær, eller ungdom som brekker en fot. Når vi bygger ramper, heiser og gjør kollektivtransport tilgjengelig, gjør vi samfunnet bedre for alle. Dette er ikke kostnader vi kan kutte i, men en investering som gir avkastning i form av deltakelse, inkludering og et samfunn der alle bidrar.
Kommunene kan ikke klare dette alene, og staten må ta større ansvar. For å sikre et inkluderende samfunn foreslår jeg konkrete tiltak som:
- Øremerkede midler til universell utforming i kommunene.
- Tydelig krav om tilgjengelighet i alle nybygg og renoveringsprosjekter.
- Styrking av kollektivtransporten, med fokus på funksjonalitet for alle brukere.
Dette er små grep som gir store gevinster. For eksempel kan bedre tilgjengelighet på arbeidsplasser føre til at flere med funksjonsnedsettelser kan jobbe og bidra økonomisk. Det er en vinn-vinn-situasjon for både individer og samfunnet som helhet.
Jeg forstår at kommunene står overfor store utfordringer med den demografiske utviklingen, men vi kan ikke la økonomisk press brukes som unnskyldning for å neglisjere rettighetene til de mest sårbare gruppene. Vi har både juridiske og moralske forpliktelser, for eksempel gjennom FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Hvis vi svikter nå, svikter vi ikke bare personer med funksjonsnedsettelser, men hele vår idé om et rettferdig og likestilt samfunn.
Til slutt vil jeg utfordre politikerne: Hvordan kan vi kalle oss et inkluderende samfunn hvis vi aksepterer at noen stenges ute? Og til alle som er uenige: Tenk på hvordan disse tiltakene også kan gagne deg eller dine nærmeste en dag.
Vi kan og må gjøre bedre – og det starter med å sette inkludering og tilgjengelighet høyere på dagsordenen, uansett hvor trangt det er i kommunekassa.
