Foto: Scanstockphoto
Å være skeiv og/eller homofil i et muslimsk land er livsfarlig, og personer risikerer fengsel eller dødsstraff. I tillegg er de ofte utestengt i muslimske samfunn, hvor både ekstreme muslimer og islamske regimer legger stor press på og undertrykker disse menneskene.
Fluktens vei er eneste håp for kanskje å leve i fred i et vestlig demokratisk land. Veien til disse demokratiene er heller ikke uten fare for disse menneskene, som ofte blir misbrukt og mishandlet på flukt. Jeg har hørt mange historier om skeive som blir mobbet, mishandlet, eller utsatt for seksuell mishandling underveis til et vestlig land.
Endelig kommer de seg til Norge og er lettet om at de har overlevd den tøffe flukten og traumene. De har fått et håp om at Norge er et trygt land for skeive og for alle minoriteter. Et sted hvor man kan slå seg til ro, og være seg selv uavhengig av legning, religion eller hudfarge. Men først når de er her i Norge skjønner de at landet de flyttet til er ikke landet de har forestilt seg.
Først når de er her i Norge skjønner de at landet de flyttet til er ikke landet de har forestilt seg
Ulike utfordringer i et nytt samfunn
De er skeive, de er muslimer og de er flyktninger. Tre elementer som ofte gjør at det er ikke er lett å finne seg til rette, og bli en del i dette demokratiske vestlige samfunnet.
De drømte om at Norge er verdens tryggeste land å bo i. Drømmen og håpet endrer seg snart til et mareritt som er verre enn å bo under det brutale islamske regimet. I hjemlandet hadde de i det minste noen landsmenn som ikke ville se på dem som fremmede. Som hadde samme språk, kultur og mye til felles. De kunne oppleve varme blikk fra sine landsmenn som så på dem som likeverdige.
Her i Norge er de muslimer, noe som ikke er så populært for tiden. De blir sammenliknet og kategorisert under en religion, som mange i majoriteten tenker ikke hører hjemme i Norge. Ingen tenker at de har rømt fra denne religionen, og de selv har vært ofre. Det andre negative elementet er at de er flyktninger. Og mange majoritetsnordmenn tenker de har kommet hit for å snylte på velferdssystemet, og forsyne seg av samfunnets goder uten å yte.
Det tredje er at de er skeive, og mange i dette samfunnet kaster fremdeles hatefulle blikk på disse menneskene. Folk mener fortsatt det å være homofil, skeiv eller trans er en sykdom.
Nødt til å forlate voksenopplæringen
Skeive flyktninger som kommer til Norge opplever sin første uheldige sosiale kontakt med Norge gjennom norskkurset. Her ender de opp med å bli plassert i samme klasse med en del innvandrere som har kommet til Norge fra muslimske land. Land som fortsatt deler holdninger om homofili, skeive og trans med kulturell tankegang fra hjemlandet.
Skeive flyktninger blir mobbet, banket og mishandlet i voksenopplæringen, og til slutt blir de tvunget til å forlate skolen og isolere seg fra samfunnet.
Når drømmen blir knust så brutalt og folk tenker at de har ingen mulighet til å dra tilbake er det frustrasjonen som dominerer. Flyktningene blir mer desperate og enda mere sårbare. De oppsøker enhver person som tilsynelatende vil være deres venn, og akseptere dem. Ofte kan de være et lett bytte for kriminelle nettverk i Norge. Folk uten skrupler som vil utnytte og misbruke sårbare mennesker i en sårbar situasjon.
Går i fullstendig isolasjon
En del av disse flykningene trekker seg og isolerer seg fra samfunnet etter at de forlater norskkurset ender opp sterkt deprimerte. Folk mister all lyst og motivasjon for å kontakte nordmenn, mens en del andre fanges opp av kriminelle nettverk, utsettes for seksuell mishandling og ender opp i prostitusjon.
Siden de ikke er vant til samfunnets normer og regler blir de fort oppdaget av mennesker rundt om i nabolagene, som ser at de driver med ulovlig virksomhet, som er upassende i nabolaget. Da kommer de første varslinger fra borettslaget, og varsel om utkastelse følger lynraskt.
Hvem skal hjelpe?
Hvilke av de offentlige tjenesteapparatene vil ta hånd om disse flyktningene er et ubesvart spørsmål. Skal de få hjelp av helsevesenet? Har det skjedd noe alvorlig kriminelt, hvor politiet med manglende ressurser skal kunne prioritere dem? De er heller ikke kategorisert under noen kommunale ordninger, og da er det ingen i kommune som kan hjelpe de.
Et best case-senario er at kommunene vil sette i gang en kartlegging og behovsanalyse for å komme til en vurdering. Og selvfølgelig tar ting tid i Norge mens liv blir ødelagt. Situasjonen for disse flyktningene er verre enn det man tror, men det er ingen som vil kaste søkelyset på disse sårbare mennesker. Hver dag som går er det et nytt overgrep som skjer overfor disse vanskeligstilte mennesker, mens regjeringen og hele hjelpeapparatet følger sine etablerte rutine. Rutiner som skeive flyktninger ikke er en del av.
Denne vanskeligstilte gruppen trenger umiddelbare ekstraordinære bistand fra regjeringen eller kommunen. Jo tidligere vi tar hånd om disse menneskene som er i faresone, jo billigere blir kostandene for kommunene og regjeringen.
