Foto: Flickr
Jeg er på vei hjem fra Voss Cup for 2025 en helg fylt med gode opplevelser. Det var rørende å se barn som storkoste seg med ulike aktiviteter, ikke bare fotball, men også andre gøye aktiviteter. Mens jeg sitter på toget og ser landskapet fare forbi, kjenner jeg på takknemlighet. Ikke bare fikk barna en minnerik helg, det gjorde jeg også. Gjennom småprat med andre foreldre har jeg knyttet nye relasjoner, utvidet nettverket mitt og opplevd ekte fellesskap. Voss Cup er rett og slett et godt tiltak for involverte.
Men midt i disse varme følelsene ble jeg brått kastet inn i en annen virkelighet. Jeg lyttet til BT Podkast med tema”Jeg er ikke et monster“. Der hørte jeg historien om Abdi, en ung gutt fanget i et liv med kriminalitet. Det traff meg hardt. Plutselig var jeg ikke lenger i Voss, men i Abdis virkelighet. Kontrasten mellom gleden på Voss og alvoret i Abdis historie fikk meg til å tenke. Forebygging av ungdomskriminalitet er noe jeg har sterkt engasjement til, brenner for og jobber med daglig.
Vi vet at unge gutter med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i kriminalstatistikken. Årsakene er sammensatte, strukturelle, sosiale og individuelle. Etter mange år i feltet ser jeg et mønster: mange av ungdommene som havner i kriminalitet, mangler ofte tilstedeværende og aktive fedre i livene sine.
Jeg har sterk tro på fedrene. Mange ønsker å være der for barna sine, men blir hindret av egne livsutfordringer, som følelsen av utenforskap, tap av rolle, psykiske belastninger eller skam. Flere jeg har møtt vil gjerne bidra, men føler seg oversett og uønsket. Som en far sa til meg:
«Vi opplever at vi blir sett som en problemgruppe det må reddes familie fra. Du hører om kvinnegrupper og barneaktiviteter – men aldri fedregrupper. Vi trenger også å bli sett, og vi kan gjerne bidra».
Dette handler ikke om manglende ansvarsfølelse, men om mangel på anerkjennelse og støtte. De trenger ikke belæring, de trenger en utstrakt hånd, tillit og rom til å være den farsfiguren de ønsker å være.
Derfor må vi som samfunn satse mer på å styrke fedre – ikke utelukke dem. Vi må ansvarliggjøre dem, ja, men også myndiggjøre dem. Se dem som ressurser, ikke som byrder. Vi trenger et reelt partnerskap med fedre. Når de får støtte, veiledning og anerkjennelse, øker sjansen for at de klarer å være trygge voksne for sine barn. Jeg sier det med støtte i konkrete erfaringer. Jeg har møtt fedre som, når de først får muligheten og tilliten, blomstrer som rollemodeller. De er en del av løsningen, ikke problemet.
Ungdom som begår kriminalitet har en historie, en bakgrunn
Ungdom som begår kriminalitet har en historie, en bakgrunn. De bærer på behov som ikke alltid er blitt møtt. Å forstå dette er ikke å unnskylde det er å finne veien videre.
Løsningen ligger i en helhetlig og tilpasset tilnærming, der vi ser hele mennesket, hele familien og hele samfunnet. Og i den helheten må farsrollen få den plassen den fortjener.
