Når krigen kommer hjem til Iran

Fra krigens arkitekt til krigens mål

Iran befinner seg i et dramatisk og faretruende øyeblikk. Raketter og eksplosjoner rammer iranske byer. For mange fremstår dette som uprovosert aggresjon. Men virkeligheten er mer sammensatt.

I flere tiår har det iranske regimet ført en utenrikspolitikk preget av ideologisk ekspansjon og militær infiltrasjon. Gjennom støtte til grupper som Hizbollah i Libanon, Houthiene i Jemen og militsgrupper i Syria og Irak, har Teheran bygget et nettverk av konfliktsoner. Alt dette skjer mens egne innbyggere lider under fattigdom, undertrykkelse og stadige tap av rettigheter og ressurser.

At konflikten nå rammer Iran direkte, er ikke en tilfeldighet – det er konsekvensen av et systematisk maktspill, der ideologi alltid har veid tyngre enn menneskeliv.

Sentrale Iran og de tause regionene

Mens globale medier gjerne retter blikket mot protester i Teherans gater, har millioner av iranere i landets ytterkanter levd i et stillere mareritt – langt utenfor offentlighetens søkelys.

I den sørlige regionen Balochistan er situasjonen akutt. Landsbyer er blitt tømt for menn. Titalls personer er henrettet i løpet av bare kort tid. Sivile har blitt angrepet med droner og raketter. Tre mindreårige balochiske ungdommer venter nå på henrettelse i dødscelle.

Og tragediene fortsetter. Tidligere i år ble fem år gamle Jousef Sholiborr drept da bilen han satt i sammen med familien ble beskutt av regimets styrker. Moren, som var gravid, mistet også sitt ufødte barn. I dag ligger en annen balochisk kvinne i kritisk tilstand etter å ha blitt skutt av regimets sikkerhetsstyrker i sivile klær.

Slike hendelser føyer seg inn i en dyster historie. Under det som nå kalles “Blodig fredag” i Zahedan i september 2022, åpnet sikkerhetsstyrker ild mot fredagsbønn – over 100 mennesker ble drept, mange skutt i hodet og brystet med skarp ammunisjon fra bakken og helikoptre. Hundrevis ble såret.

Bare ett år tidligere, i februar 2021, ble titalls mennesker drept i Saravan da Revolusjonsgarden skjøt direkte mot drivstoffarbeidere og demonstranter ved grensen. Bildene gikk viralt i Iran – men stilnet fort i resten av verden.

I Kurdistan har det samme mønsteret gjentatt seg: tanks mot demonstranter, skarpskyttere på hustakene, barn og ungdom arrestert, torturert og fengslet. Og i hele landet har skolejenter blitt mål for forgiftninger med kjemikalier uten at noen har blitt stilt til ansvar.

Henrettelser i mørket og varslet undertrykkelse

Parallelt med de militære angrepene har regimet slått av lyset – bokstavelig talt. Internett har vært nede i hele landet i over 60 timer. Millioner av mennesker er fratatt tilgang til kommunikasjon med omverdenen. I dette mørket har regimet henrettet minst seks personer, anklaget for spionasje for Israel – uten offentlig rettergang, og ofte med etnisk minoritetsbakgrunn.

Samtidig advarer statlige medier folk mot å "holde tilbake informasjon". Regimets etterretning truer nå med dødsstraff for de som ikke melder seg selv inn – en totalitær taktikk for å spre frykt og usikkerhet, og for å forhindre ethvert tilløp til protest eller ulydighet.

Ideologi viktigere enn liv

Irans øverste leder Ali Khamenei har ved flere anledninger gjort det klart: nasjonen Iran er sekundær – det er ideologien som skal reddes. Dette perspektivet forklarer hvorfor regimet ikke søker forsoning, men snarere benytter enhver krise til å styrke sin autoritet.

Når krigen nærmer seg, og sanksjonene strammer grepet, samler ledelsen seg bak en retorikk der fienden alltid er “den andre”. Jo sterkere fiendebildet, desto lettere å knuse den minste motstand hjemme.

Hvem bærer ansvaret?

Ingen konflikt med sivile tap kan forsvares. Men en ærlig analyse krever at vi også ser innover. Det iranske regimet har i tiår valgt krig over forhandlinger, eksport av vold over bygging av fred – og tvunget sitt eget folk til å betale prisen.

Det er ikke tilfeldig at krigen nå kommer hjem. Det er resultatet av politiske valg – og total ansvarsfraskrivelse.

Regimet kunne valgt trygghet fremfor trusler. De kunne valgt respekt for liv fremfor makt. Men de valgte krig. Landets øverste leder, Ali Khamenei, har nylig gjort det klart at han ikke vil vike.

Ikke trå tilbake. Ikke inngå kompromiss. Når øverste myndighet nekter å lytte, gjenstår det å spørre: Hvor mange må ofres før stillheten brytes?

Og det er ikke makthaverne som lider. Det er små barn, ufødte liv, uskyldige familier og stemmer i mørket – de som aldri fikk en sjanse.