Foto: Maria Malik
Hun ber. Hun prøver å stole på Allah. Hun sier til seg selv at dette bare er en prøve, og at det vil gå over.
Likevel ligger hun våken om natten. Tankene vil ikke stoppe. Hjertet slår fortere enn det burde. Kroppen er sliten, men søvnen kommer ikke.
Om morgenen står hun opp, kler på seg og møter verden som om alt er normalt. Hun smiler når noen spør hvordan det går. «Det går bra», svarer hun. Men det gjør ikke det.
Og kanskje er det nettopp det som er så vanskelig med psykisk smerte: Den synes ikke alltid. Ingen ser nødvendigvis kampen som foregår inne i et menneske som sitter ved siden av dem. Ingen ser tankene som går i ring når rommet blir stille, eller hvor mye krefter det kan kreve å komme seg gjennom en helt vanlig dag.
Til slutt bestemmer hun seg for å fortelle noen hvordan hun egentlig har det. Hun håper kanskje bare på én ting: å bli forstått.
Men svaret hun får, er: «Du må bare be mer.» «Ha mer tawakkul.» «Dette er bare en prøve.»
Ordene er kanskje sagt med kjærlighet. Kanskje kommer de fra et menneske som selv har funnet enorm styrke i troen. Kanskje er intensjonen å gi håp.
Men når du allerede ligger nede, kan selv velmente ord gjøre vondt. For da kan et nytt spørsmål begynne å vokse: Hvis jeg fortsatt har det vondt – er det fordi troen min ikke er sterk nok?
Når smerten ikke synes
Psykisk helse er ikke alltid synlig utenfra. Et menneske kan gå på jobb, levere på studiet, svare på meldinger og møte venner. Latteren kan være der. Og likevel kan det være et menneske som gråter når døren lukkes bak seg.
Psykiske plager er vanlige i Norge. Folkehelseinstituttet viser til anslag fra eldre norske og internasjonale studier om at 16–22 prosent av den voksne befolkningen oppfyller kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av tolv måneder. FHI beskriver også en økning i selvrapporterte psykiske plager blant unge voksne over tid.
Likevel kan det være utrolig vanskelig å si: «Jeg trenger hjelp.» Kanskje fordi vi er redde for å bli sett annerledes. Kanskje fordi vi tenker at andre har det verre, eller fordi vi selv ikke forstår hva som skjer med oss.
Eller kanskje fordi vi har lært at det å være sterk betyr å klare seg selv. Men det finnes en forskjell mellom å være sterk og å måtte bære alt alene.
Når «bare tro» blir for lite
For mange troende er troen en viktig del av livet. Den kan være stedet man går til når alt annet føles utrygt. Den kan gi håp når man ikke ser en vei videre, og mening når livet ikke gir mening.
Det er ikke problemet. Problemet oppstår når tro blir presentert som det eneste svaret på psykisk smerte.
For det er forskjell på å si: «Jeg er her for deg. La oss be sammen», og: «Du trenger ikke dette. Du trenger bare mer tro.» Den første setningen kan åpne en dør. Den andre kan få et menneske til å lukke døren bak seg.
For hva skjer med den som allerede føler seg svak, når hun begynner å tro at selve smerten hennes er et tegn på at hun ikke er en god nok troende? Hun kan begynne å skjule det, be mer i stillhet og gråte alene. Og kanskje vente enda litt lenger med å søke hjelp.
Hva sier de islamske kildene?
Her blir det viktig å skille mellom det mennesker sier om religionen, og det de religiøse kildene faktisk uttrykker. I Koranen, i Al-Baqarah 2:286, står det at Gud ikke belaster en sjel utover dens kapasitet. Verset inneholder også en bønn om at vi ikke skal bli pålagt en byrde vi ikke har styrke til å bære.
Jeg leser dette som et bilde av mennesket som ikke bare er sterkt, men også sårbart. Et menneske som kan bli overveldet, og som kan trenge hjelp.
Sabr blir ofte oversatt med tålmodighet eller utholdenhet. Men tålmodighet trenger ikke bety at man skal tie om smerten sin. Tawakkul handler om tillit til Allah. Men tillit trenger ikke bety passivitet.
Man kan stole på Allah og samtidig gjøre det man kan. Man kan be – og bestille time hos psykolog.
Man kan ha sabr og samtidig si: «Jeg klarer ikke dette alene.» Det å be om hjelp trenger ikke være et nederlag.
En hadith – en overlevering om profeten Muhammeds ord eller handlinger – i Sahih Muslim 2204 omtaler legemidler mot sykdom og helbredelse med Allahs tillatelse. Den handler ikke spesifikt om moderne psykoterapi. Men jeg mener den gir grunnlag for å forstå det å søke behandling som noe som kan gå sammen med tro.
Dette perspektivet finner vi også i Ahmadiyya Muslim Jamaat. I et møte i mai 2022 understreket bevegelsens femte kalif, Hazrat Mirza Masroor Ahmad, betydningen av å undersøke underliggende årsaker til psykiske helseproblemer og å få riktig behandling hos psykiater. Samtidig fremhevet han bønn og andre tiltak.
Tro og behandling trenger altså ikke stå på hver sin side. Begge kan ha en plass i livet til et menneske som sliter.
Når gode råd gjør vondt
Det finnes et øyeblikk mange kanskje ikke tenker over. Øyeblikket etter at noen har fortalt deg noe de nesten ikke klarte å si.
De har åpnet døren til noe sårt. Og svaret du gir, kan enten få dem til å åpne døren litt mer – eller lukke den helt.
«Bare tenk positivt.» «Andre har det verre.» «Du må ha mer tro.» «Dette er bare en prøve.» Alle disse setningene kan være ment som trøst. Men et menneske som har det vondt, trenger ikke alltid en forklaring.
Noen ganger trenger det bare at noen setter seg ned ved siden av det. Noen som sier: «Jeg vet ikke helt hva du går gjennom. Men jeg vil gjerne forstå.»
Du kan ha tro og fortsatt ha det vondt
Kanskje må vi slutte å tenke at sterk tro betyr fravær av smerte. For et menneske kan tro på Gud og fortsatt være redd. Det kan be og fortsatt gråte.
Det kan ha tawakkul og fortsatt kjenne på angst. Det kan ha sabr og fortsatt si: «Jeg trenger hjelp.» Det ene gjør ikke det andre mindre ekte.
Tro kan være en del av veien gjennom mørket. Men den trenger ikke være den eneste veien.
For noen er veien en bønn. For andre er det en samtale med en venn, fastlegen eller psykologen. Og for mange kan det være flere av disse samtidig.
Kanskje er derfor ikke det viktigste spørsmålet til et menneske som sliter: «Har du bedt nok?» Kanskje er spørsmålet: «Hvordan har du det egentlig?» Og kanskje enda viktigere: «Hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg?»
For noen ganger trenger et menneske ikke å bli minnet på at det må være sterkere. Det trenger å kjenne at det ikke må bære alt alene.
