Flyvende tepper, (Pot)tetett løgn(fabrikk) og armbånd som lenker

Armbånd, afghanske tepper, pengestøtte og (pot)juks reiser spørsmål om grenser for korrupsjon, løgn og sannheter. En prinsesse snakker både med hester, engler og trolig med de døde.

Gaver og lobbyister er vanlig i politikken. Fagbevegelsen, næringslivet, distriktsbedriftene og milliardærer støtter politiske partier ut fra opportunisme. Slikt karakteriseres i andre land for korrupsjon, men ikke i Norge; politikere er i lomma på givere – armbånd og andre gaver er lenker i politikken.

Politiets overvåkningstjeneste (POT) og politiet beskyldes for å ha forfalsket og fabrikkert avgjørende bevis i retten, bevis som for den tiltalte i den velkjente spionsaken fra 80-tallet førte til domfellelse. Hvis det som er fremkommet i mediene, er riktig, var deres metoder ulovlige og preget av forfalskning og juks. De grunnleggende rettsstatsprinsipper ble satt til side for å bekjempe kommunisme. Spionsaken rullet i en tid hvor kommunister ble avlyttet og forfulgt av POT i Norge. Under den kalde krigen var det legitimt å bruke alle midler til å konstruere og vedlikeholde fiendebildet; kommunisme og kommunistene representerte en risiko for rikets sikkerhet.

Fra kommunisme ti terror
POT var et produkt av den kalde krigen, som foregikk med stor intensitet, og i dag fremstår overvåkningstjenesten i ny drakt; PST. Politiets sikkerhetstjeneste har i det siste jaktet vilt etter muslimske terrorister, og har stevnet flere med muslimsk bakgrunn for retten, etter mistanke om terrorplanlegging. Den kalde krigen mot kommunisme den gang er i dag erstattet med krig mot såkalt muslimsk terror. PST trakk Bhatti for retten og anklaget ham for terrorvirksomhet i Norge, men han ble ikke dømt for noe slikt i retten. I bakgrunnen ler Mulla Krekar i skjegget!

Politiets sikkerhetstjeneste har i det siste jaktet vilt etter muslimske terrorister.

Aktoratet i Treholtsaken er i dag riks- og førstestatsadvokat. Lederen for gjenopptagelseskommisjonen, som for to år siden avviste saken, er i dag leder for PST, altså tidligere POT. Det er en type stollek hvor det skaffes stoler til alle i ringen etter tur og orden om en er innenfor ringen lenge nok og er lojal nok. Kameraderi er utbredt, og habilitet eller inhabilitet er bare proforma. Derfor må neste runde i denne rettsaken føres i Kongo. De fleste i Norge er innhabile i saken.

Teppeflate politikere

Når samfunnstopper blir avslørt for ulovligheter prøver de å legge seg så teppeflate at kritikkverdig moral eller direkte regelbrudd ikke får noen særlige konsekvenser. Samrøre mellom de kongelige, politikere, advokater, samfunnsforskere, journalister, medierådgivere og kulturelite er kjent fra før. I de fleste land er det slik, og også i Norge, selv om viljen til å innrømme slikt er lite til stede. De fleste topper i samfunnet sitter i glasshuset, det norske glasshuset. Hvem tør kaste den første stein når alle sitter i glasshuset i tur og orden? Makteliten forsvarer egne og hverandres interesser.

Ukultur
Det er altså moralsk og verdimessig forfall som river et samfunn i filler, og særlig hvis det er folkevalgte, lovens håndhevere eller næringslivstopper og andre autoritetspersoner som står for slikt. Det er i alle fall ikke alminnelige folks kulturelle tilhørighet som river et samfunn i filler.

Hvem som leder POT eller PST er for fremtiden ikke så viktig likevel. Det er trygt å tenke på at Norges landslag i fotball ledes av en tidligere kommunist og at en av de viktigste spillerprofilene er muslim. Begge opptrer med flagget på brystet i dag, og ingen snakker om dem som kommunisten eller muslimen – bare Drillo og Moa. Begge er farlige i sitt spill, spør du meg.