Serbisk-norsk talent klar for Ungdoms-OL

Milos Pilipovic er taekwondostjernen fra Grorud.
Foto: Dijana Ribac
Milos Pilipovic fra Groruddalen er den første norske taekwondo-utøveren som stiller til Ungdoms-OL i Buenos Aires. – Jeg føler meg som serber. Men jeg skal vinne for Norge, sier idrettshåpet til Utrop.

Milos Pilipovic, som flyttet til Norge fra Bosnia som femåring, har hatt en eksepsjonell fremgang i de fire årene siden han startet sin karriere ved Grorud Taekwondoklubb. 

For bare to år siden, i 2016, debuterte han i Norgescupen. Samme året vant han mestertittelen i NM, en bragd han gjentok i 2017. I US Open, Turkish Open og Holland Open har han vunnet både gull og bronse. I april i år markerte han seg som den eneste norske utøveren som kvalifiserte seg til junior-VM i Tunisia.

Historisk
Men den virkelig historiske prestasjonen skjedde da han under det samme stevnet i Tunisia klarte å kvalifisere seg til årets Ungdoms-OL i Buenos Aires. Dette blir første gang at Norge stiller i taekwondo på et ungdoms-OL.

Starter du med idrett, må du fokusere på idrett. Ikke gå ut på gata eller henge med folk som har dårlig innflytelse.

– Ingen overraskelse. Utøveren er målbevisst og strukturert, sier hovedtrener Mikael Oguz.

Ifølge treneren har det også hjulpet at Milos bestemte seg for å begynne på Wang toppidrettsgymnas. Slik han kan kombinere toppidrett med utdanning. Men bak suksessen står det en tøff jobb, masse trening, oppofrelse – og en sterk drøm.

– Jeg begynte første å trene fotball med venner. Men det var litt kjedelig. Og da en god venn byttet til taekwondo, gjorde jeg det samme. Etterhvert ble jeg mer og mer interessert i denne sporten. Jeg sluttet med fotballen og bestemte meg for å satse på taekwondo, forteller Milos.

– Jeg er litt lei av at alle skal trene fotball. Fotball har blitt så “mainstream“. Hvis folk har lyst å trene noe, så velger de bare fotball. Man må være litt annerledes og gå mot strømmen, synes jeg. Da kan du finne det du liker selv, isteden for å gjøre det som alle andre gjør. Ikke være robot. 

Milos utfordrer og smiler på samme tid.

Grorudklubben er som en stor familie
– Taekwondo var mitt eget valg, og selvfølgelig var jeg ikke så god i begynnelsen. Jeg trente og trente. Men etter en stund ville jeg slutte fordi jeg fikk så mye bank. Men da sa foreldrene mine til meg: “Ikke slutt!”

Foreldrenenes støtte har alltid betydd mye, forteller taekwondohåpet. Og resultatene kommer.

– Også Mikael, hovedtreneren, han betyr mye. Og alle andre på Grorudklubben. Det har blitt en stor familie. Det som er spesielt med klubben min er at det ikke er business. Klubben er til for oss. Alle penger som kommer inn går til utstyr, til å støtte de yngre. Derfor har jeg stor respekt for alle trenerne våre. De er det beste forbildet for oss. Lærerne på Wang toppidrettsgymnas hjelper også. De vil at vi skal lykkes, de vet hvordan det føles. Hva som trenges, forteller Milos.

Må trene
– Både taekwondo og annen sport kan være en vei bort fra dårlig oppførsel, kriminalitet og dop. Samtidig betyr at du mister noe av det sosiale livet. På grunn av mye reiser har jeg mistet litt av skolen. Når vennene mine går ut må jeg sitte hjemme og lese til prøver. Noen ganger føler jeg meg ikke knyttet til noe. Jeg våkner på morgenen, jeg har ikke lyst til å trene, har bare lyst til å ligge i senga. Men jeg vet at jeg må ut, må trene. Taekwondo har blitt livet mitt og målet mitt er å leve av taekwondo. Derfor er jeg motivert til å fortsette.

Idrettstalentet ser på taekwondo som et godt verktøy i kampen med mange av hverdagsutfordringene som unge kan slite med.

– Starter du med idrett, må du fokusere på idrett.  Ikke gå ut på gata eller henge med folk som har dårlig innflytelse. Som treneren vår sier: «Vi trener dere så hardt at etter treningen orker du ikke å tenke på å gjøre noe kriminelt eller noe annet dumt».

Ikke henge bare i miljøet av sin egen nasjonalitet 
– Heldigvis har jeg ikke selv opplevd så mye trakassering, kanskje fordi jeg ser mer ut som en nordmann, eventuelt en polakk. Men jeg har opplevd det med mine venner som er mørkhudede. Hvis vi drar til andre deler av Oslo ser folk på oss på annen måte, bare fordi vi er annerledes. Men når folk blir kjent med oss, finner de ut at vi er hyggelige karer, vi er ikke noe farlig. Så blir det bedre. 

– Jeg er glad for at det blir mer og mer vanlig å være utenlandsk, sier Milos optimistisk.