Sekundet etter ser jeg opp, og blikket møter enorme mengder av knust glass som pøser ned over meg og de andre jeg nettopp gikk forbi på fortauet. Jeg løper under taket ved inngangen til VG, livredd for å få glassplinter i øynene. Når jeg snur meg, ligger hele regjeringskvartalet i ruiner. Knust glass, stein, rester fra bygningsstruktur innhyllet i en tygg sky av støv. Blant alt dette ligger og sitter mennesker. Noen er skadde, noen er i fullstendig sjokk, mens andre ligger der helt urørlige. Jeg husker fortsatt bildet av kvinnen med trepinnen stikkende ut av hodet, eller hun med ansiktet badet i blod. Bakken er dekket med blod. Jeg husker jeg tenkte, dette er som å være i krig, det er sånn det er å bli bombet ned.
Jeg bærer fortsatt på en belastning fra det jeg opplevde i regjeringskvartalet den 22. juli 2011. Men det var bare ett bombeattentat! Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det er for de menneskene som er i Gaza nå, og som har opplevd terrorangrep etter terrorangrep hver eneste dag i snart to år. Hvordan holder de ut? Hvordan er det å aldri vite om du fortsatt lever fra nå og om en time? Hva med legen og moren som mistet ni av sine ti barn i israelske terrorangrep? Hva med frykten for å bli skutt eller bombet ned av israelsk militærmakt hvert eneste øyeblikk? Bildene av lemlestede kropper fra Gaza på sosiale medier fører meg tilbake til det jeg så den 22. juli. Bildene fra den dagen blir aldri helt borte. Jeg kan ikke forestille meg hvilke traumer menneskene på Gaza vil bære på om de overlever.
Jeg husker rosetoget. Husker de fine ordene, det uttrykte samholdet, alle de varme tankene. Jeg husker Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg i spissen, og de vakre talene om kjærlighet, frihet og solidaritet mellom alle mennesker, om å kjempe mot høyreekstremisme og rasisme. Jeg var selv med på å løfte rosen i været da vi sto på rådhusplassen i tiden etter angrepet. Men samtidig sto jeg der med en vag tvilende følelse, og jeg husker at jeg spurte meg selv: Er alle disse fine ordene virkelig sanne. Vil alle disse løftene virkelig gjelde hvis noe lignede faktisk skjer igjen?
Og akkurat nå skjer det igjen, men bare et annet sted enn Norge og i en helt ufattelig større skala. Et 22. juli multiplisert med 1 000 000 eller mer. Og det er nå jeg spør meg om Arbeiderpartiets ord om solidaritet og respekten for menneskerettighetene fortsatt gjelder? Jeg spør deg, Jens Stoltenberg, og Jonas Gahr Støre. Jeg spør hele Arbeiderpartiet. Når mennesker blir drept for å være den de er, tilintetgjort én etter én fordi de er palestinere. Hvor ble det av kraften i de rørende ordene og de vakre talene fra tiden etter den 22. juli? Hvor ble det av løftet om solidaritet og kampen mot terrorisme og høyreekstremisme? Skal ord bare forbli ord, og ikke handling? Eller gjelder disse løftene bare noen få? Kun de nære og utvalgte, men ikke alle andre? Betyr ikke palestinske liv like mye som andre liv? Jeg ønsker meg ikke flere rørende og bedøvende ord. Jeg ønsker meg direkte handling for å stoppe de grusomhetene som Israel begår i Palestina.
