Som journalist og medstifter av 6. april-bevegelsen betalte jeg en høy pris for mitt engasjement. Til slutt måtte jeg forlate alt – hjem, jobb, venner – på jakt etter frihet og verdighet.
Jeg kom til Norge med håp om å bli møtt som en ressurs, ikke en byrde. Jeg ville lære, bidra og leve et liv i selvstendighet.
En ny start – med vilje og målrettethet
- lært meg norsk,
- fullført videregående opplæring som voksen,
- fått norsk statsborgerskap.
Jeg forsøkte å etablere min egen virksomhet gjennom en matvogn i Lillehammer – men møtte stengte dører og byråkratisk motstand. Da dette ikke lot seg realisere, valgte jeg å satse på høyere utdanning.
Jeg kom inn på universitetet – men systemet sa nei
I år ble jeg tatt opp til bachelorstudiet i multimedieteknologi ved Universitetet i Agder – et felt jeg har relevant erfaring og stor motivasjon for.
Men da jeg søkte NAV om et lite tillegg til studiestøtten fra Lånekassen, fikk jeg et kontant nei.
Et system fullt av selvmotsigelser
- Lånekassen gir støtte på ca. 151 000 kr per år.
- Min husleie alene er på over 120 000 kr.
- Jeg har ikke rett til å beholde dagpenger mens jeg tar fulltidsstudier
- NAV gir ikke støtte til fulltidsstudenter.
Budskapet er tydelig: Du får støtte hvis du ikke gjør noe. Men hvis du prøver å utdanne deg og bli selvstendig – da står du alene.
Litt støtte nå kan gi stor gevinst for samfunnet senere
Jeg ber ikke om spesialbehandling. Jeg ber om fleksibilitet – at NAV får mulighet til å gjøre vurderinger der utdanning åpenbart vil lede til arbeid og økonomisk selvstendighet.
Den støtten jeg ber om i dag, kan spare samfunnet for mange år med passiv støtte i fremtiden. Det er ikke bare rettferdig – det er økonomisk smart.
Et spørsmål om tilhørighet
Da jeg forlot Egypt, søkte jeg trygghet – men også et sted å høre til. Et samfunn hvor man blir verdsatt for sin innsats, ikke straffet for ambisjonene sine.
Demokrati handler ikke bare om stemmerett – det handler også om at systemet lytter når noen prøver å ta ansvar.
