På dette tidspunktet har klippet av Gyda Oddekalv, leder for Generasjonspartiet, som blir kastet ut av NRK under en debatt med MDG-profil og stortingskandidat Frøya Skjold Sjursæther, gått som en farsott rundt på norske medier. Og med god grunn. Det er, heldigvis, nesten helt uhørt i vårt samfunn at en politisk debatt skal bli så usaklig at programledere er nødt til å se seg tvunget til å avslutte hele affæren. Oddekalv avbrøt, skrek og kom med anklager som de fleste ikke kjenner igjen i norsk medielandskap eller i det større politiske meningsskiftet. Og det med god grunn.
På sin egen profil påstår Oddekalv at dette er et resultat av hennes tilnærmet messianske kamp for demokratiet og avstand fra løgn og pølsevev, som etter hennes diagnose har forgiftet det norske samfunnet til en såpass stor grad at hyperbolsk retorikk og svært animerte pekefingre slettes ikke er overdrivelser, men en nødvendig reaksjon på råten som fortærer det ganske land. Nå vel.
Jeg vil gjerne påpeke at det ikke er feil å være engasjert, og heller ikke feil å skrike og gaule om det en selv synes er viktig. Og takket være vår skyhøye standard for pressefrihet, meningsutveksling, ytringsfrihet, politikeratferd, integritet og transparens i landet vårt, finnes det et enormt utvalg av medier og plasser for nettopp denne formen for uttrykk. Men det finnes også en rekke forum hvor den slags atferd ikke bare er unormal, men direkte uønsket.
Hvorfor er det slik?
Sannheten er at demokratiet er ikke bare Løvebakken, offentlig media og materielle ting som grunnlover og murstein i ymse departementer. Ei heller er det meninger. Demokratiet er først og fremst et sosialt spill hvis formål er koordinering, drøfting og realisering av en større gruppe med menneskers ønsker, visjoner og preferanser for fordeling av ressurser, organisering av andre sosiale spill, kulturelle regler og konstruksjon, reproduksjon og dekonstruksjon av felles nasjonale, sosiale og politiske identiteter.
Politikk er måten du snakker til folk i butikken på, smilet du gir til bussjåfører, rasende diskusjoner klokken halv to lørdags morgen over pils i en kjeller et eller annet sted i landet, til måten du oppdrar barna dine og hvilke filmer du ser når du skal slappe av. Politikk er, kort sagt, summen av vårt fellesskap. Og med det kommer det også et ansvar og en nødvendighet for at vi alle lærer oss en viss form for dannet og konstruktiv retorikk som gjør det mulig å møtes i plenum nettopp for å spille dette særegne sosiale spillet, og prøve, enten forgjeves eller med hell, å komme til et slags konsensus.
Det er selve prosessen som er demokratiet, selve interaksjonen oss imellom, som er det avgjørende elementet i ethvert vellykket demokrati. Ordet kjenner mange igjen: tillit.
Jeg er den første personen til å forsvare mer direkte demokrati. Selvsagt er ikke Norge perfekt. Jeg har selv uttrykt flere ganger min personlige forakt for kongehuset, ønske om et friere og mer demokratisk marked, og tidvis beskrevet meg selv som anarkist for å understreke mitt ønske om radikal føderalisme og horisontal fordeling av makt blant folket. Men måten disse tankene presenteres og drøftes på i offentligheten, er vel så viktig som meningene selv.
Vi må kunne ha tillit til hverandre, og det begynner med å skape rom for uenighet på en verdig, saklig og god måte. Kort fortalt så betyr det at atferden til Oddekalv er direkte udemokratisk. For i sin jakt på mer demokrati virker det som om hun ikke kan fatte og begripe at demokrati er meningsutveksling, drøfting og deliberasjon mellom likestilte mennesker. Tordentaler og svovelprekener om vindmøller og fanden på veggen har sin plass i sine kirker og forsamlinger, men selve demokratiet er mer enn bare apper og ønske om folkeavstemninger: det er en enormt velutviklet kultur som starter og slutter med evnen til å se motparten som likeverdig.
Det er virkelig synd at mennesker som Oddekalv er de mest høylytte forkjemperne for radikal demokratisering av Norge. Hun har helt rett i mange av problemene hun identifiserer, som for eksempel at folkeavstemninger i Norge ikke er juridisk bindende, eller at det er en helt åpenbar konsentrasjon av politisk og økonomisk makt i en del av samfunnet, som i Oslo, med sine konsulenthus, medieselskaper og profesjonelle politikere. Klart dette står i veien for fullt demokrati, men er veien dit virkelig kun mulig å oppnå med MAGA-retorikk?
Vi trenger ikke en Trump i Norge. Oddekalv har åpenbart truffet en nerve hos noen, og jeg ønsker gjerne at hennes generelle samfunnsdiagnoser kan drøftes og bli tatt stilling til. Men det må skje på en måte som følger spillereglene. Fraværet av demokratisk kultur og manglende evne til å delta i debatter kan ikke forenes med Oddekalvs visjoner for Norge.
